Dikt · 1100 · Nishapur

Rubaiyat

رباعیات

Innledende merknad

Omar Khayyam (1048–1131) var ikke i sin levetid berømt som dikter. Han var sin tids største matematiker og astronom i Persia: geometeren som klassifiserte og løste tredjegradsligningene, astronomen som Malik-shah ga i oppdrag å reformere kalenderen i Isfahan. Firlinjene begynte først senere å vandre under hans navn og samlet seg underveis om ham. Fra hans levetid er ingen samling bevart, og de tidligste tilskrivningene setter inn tiår etter hans død; da de store håndskriftantologiene ble satt sammen, var hundrevis av herreløse firlinjer — noen av kjente diktere, mange anonyme — drevet inn i hans rykte-tyngdefelt. Enhver utgave av Rubaiyat er derfor et skjønn. Denne oversettelsen gjengir Mohammad-Ali Foroughis og Qasem Ghanis utvalg (Teheran, 1942), det toneangivende moderne kritiske valget: 178 firlinjer, siktet etter stemmens ensartethet og vitnesbyrdets tidlighet, her nummerert som i den utgaven. Der en firlinje også sirkulerer under andre dikteres navn, sier apparatet det — tvilen hører til funnet, og leseren har rett til den.

Rubai-en selv er den persiske diktningens tetteste argumenterende form: fire halvvers, der det første paret setter en scene eller en forutsetning, det tredje vender, og det fjerde legger hele diktets vekt med ett slag. Khayyams firlinjer er argumenter i det små, og de argumenterer som geometeren han var: da ingen er vendt tilbake med bud fra himmelen, da himmelens hjul knuser den vise som narren, da leiret under din fot en gang var et ansikt, derfor fyll begeret nå. Rekvisittene er få og konkrete: krukken, pottemakeren, tulipanen, det grønne gresset over en grav, månen som vil skinne videre når den ikke lenger finner oss. Av det bygger han et verk som er skeptisk uten bitterhet og nytende uten rus — stemmen fra en mann som har oppmålt himlene og sluttet at et åndedrag nåtid er den eneste eiendom det er verdt å holde fast på.

Verden har siden 1859 nesten utelukkende kjent denne diktningen gjennom Edward FitzGerald — og FitzGerald oversatte, etter sin egen muntre tilståelse, ikke. Han smeltet firlinjer sammen, fant på andre i tillegg, tredde det hele på en selvoppfunnet dagsbue og kledde det i en victoriansk musikk som er hans virkelige og blivende bragd. ,,A jug of wine, a loaf of bread” og ,,the moving finger writes” er FitzGerald; det Khayyam skrev, er karrigere, fremmedere og mer direkte. Også den norske tradisjonen har oftest glattet eller rimet. Denne utgaven er den andre kontrakten: hver firlinje tro mot persisk, én norsk linje per halvvers, i Foroughi–Ghanis orden, med kildeteksten ved siden av. Meningen tvinges ikke i rim; der FitzGeralds berømte linjer overskygger en virkelig original, peker notene over, så leseren ser begge deler: hva persisken sier, og hva victorianeren gjorde av den. Vidden, kulden og ømheten er Khayyams egne; de trenger ingen forbedring.

Reis deg, min avgud — kom, for vårt hjertes skyld;
løs med din egen skjønnhet vår vanske:
én krukke vin, så vi kan drikke den sammen,
før man former krukker av vårt leire.
برخیز بتا بیا ز بهر دل ما
حل کن به جمال خویشتن مشکل ما
یک کوزه شراب تا به هم نوش کنیم
زآن پیش که کوزه‌ها کنند از گل ما
Da ingen står inne for morgendagen,
hold da nå dette grublende hjerte glad;
drikk vin i måneskinn, å måne — for månen
skinner lenge ennå og finner oss ikke.
چون عهده نمی‌شود کسی فردا را
حالی خوش دار این دل پرسودا را
می نوش به ماهتاب ای ماه که ماه
بسیار بتابد و نیابد ما را
Koranen, som man kaller det høyeste ord,
leses bare nå og da, ikke uopphørlig;
men om begerets rand bor et vers,
som overalt leses uten opphør.
قرآن که مهین کلام خوانند آن را
گهگاه نه بر دوام خوانند آن را
بر گرد پیاله آیتی هست مقیم
کاندر همه جا مدام خوانند آن را
Drikker du ikke vin, så spott ikke de drukne;
bygg ikke din grunnvoll på list og renker;
og bryst deg ikke av at du ikke drikker vin:
du sluker hundre biter som vinen er slave for.
گر می نخوری طعنه مزن مستان را
بنیاد مکن تو حیله و دستان را
تو غره بدان مشو که می می‌نخوری
صد لقمه خوری که می غلام است آن را
Hvor mye farge og duft som enn er min, og begge vakre —
mitt kinn som tulipanen, min vekst som sypressen —
det ble aldri klart hvorfor i støvets lysthus
evighetens maler pyntet meg.
هر چند که رنگ و بوی زیباست مرا
چون لاله رخ و چو سرو بالاست مرا
معلوم نشد که در طربخانۀ خاک
نقاش ازل بهر چه آراست مرا
Vi er, og vinen, og spillemannen, og denne falleferdige kroken,
sjel og hjerte og beger og vinflekket kappe;
frie fra håpet om nåde og frykten for straff,
løste fra jord og vind og ild og vann.
ماییم و می و مطرب و این کنج خراب
جان و دل و جام و جامه پر درد شراب
فارغ ز امید رحمت و بیم عذاب
آزاد ز خاک و باد و از آتش و آب
Det slottet der Jamshid grep sitt beger,
fikk en hjortekalv, og reven hvilte der;
Bahram, som hele sitt liv jaget villeselet —
så du hvordan graven fanget Bahram?
آن قصر که جمشید در او جام گرفت
آهو بچه کرد و روبه آرام گرفت
بهرام که گور می‌گرفتی همه عمر
دیدی که چگونه گور بهرام گرفت
Skyen kom og gråt atter over gresset;
uten rosenrød vin bør man ikke leve.
Dette gresset, som i dag er oss et skueplass,
hvis skueplass er det når det gror av vårt støvs gress?
ابر آمد و باز بر سر سبزه گریست
بی بادهٔ گلرنگ نمی‌باید زیست
این سبزه که امروز تماشاگه ماست
تا سبزهٔ خاک ما تماشاگه کیست
Nå som din lykkes blomst bærer rikt,
hvorfor hviler din hånd da fra vinbegeret?
Drikk, for tiden er en troløs fiende,
og å nå en slik dag er vanskelig.
اکنون که گل سعادتت پربار است
دست تو ز جام می چرا بیکار است
می خور که زمانه دشمنی غدار است
دریافتن روز چنین دشوار است
I dag har du ingen makt over morgendagen,
og din tanke om morgendagen er intet uten drøm;
sløs ikke dette åndedraget, om ikke ditt hjerte er galt,
for dette gjenværende livs pris ses ikke.
امروز تو را دسترس فردا نیست
واندیشهٔ فردات به جز سودا نیست
ضایع مکن این دم ار دلت شیدا نیست
کاین باقی عمر را بها پیدا نیست
Å du, som kom hastig fra åndenes verden
og ble forvirret i fem og fire og seks og sju —
drikk vin, du vet ikke hvorfra du er kommet;
vær glad, du vet ikke hvorhen du skal gå.
ای آمده از عالم روحانی تفت
حیران شده در پنج و چهار و شش و هفت
می نوش ندانی ز کجا آمده‌ای
خوش باش ندانی به کجا خواهی رفت
Å himlens hjul, ruin er av ditt nag;
tyranni er din gamle skikk;
å jord, om ditt bryst ble flerret opp,
hvor mange kostbare perler er det i ditt bryst!
ای چرخ فلک خرابی از کینهٔ توست
بیدادگری شیوهٔ دیرینهٔ توست
ای خاک اگر سینه تو بشکافند
بس گوهر قیمتی که در سینهٔ توست
Å hjerte, da tiden gjør deg sorgfull,
plutselig forlater den rene sjelen ditt legeme;
sett deg på gresset og lev glad noen dager,
før gresset spirer av ditt støv.
ای دل چو زمانه می‌کند غمناکت
ناگه برود ز تن روان پاکت
بر سبزه نشین و خوش بزی روزی چند
زآن پیش که سبزه بر دمد از خاکت
Dette værens hav er steget opp av det skjulte,
men ingen har gjennomboret undersøkelsens perle;
enhver sa noe ut fra sin egen lidenskap,
men om det som er, kan ingen tale.
این بحر وجود آمده بیرون ز نهفت
کس نیست که این گوهر تحقیق بسفت
هر کس سخنی از سر سودا گفتند
زآن روی که هست کس نمی‌داند گفت
Denne krukken var, som jeg, en forelsket klager,
var i lenker av en skjønnhets lokk;
dette øret du ser på dens hals,
var en hånd som hvilte om en venns hals.
این کوزه چو من عاشق زاری بوده‌ست
در بند سر زلف نگاری بوده‌ست
این دسته که بر گردن او می‌بینی
دستی‌ست که بر گردن یاری بوده‌ست
Denne krukken, som er en dagarbeiders drikkekar,
er av en konges øye og en vesirs hjerte;
hvert beger vin som er i en drukkens hånd,
er av en rus’ kinn og en skjult leppe.
این کوزه که آبخوارهٔ مزدوری‌ست
از دیدهٔ شاهی و دل دستوری‌ست
هر کاسهٔ می که بر کف مخموری‌ست
از عارض مستی و لب مستوری‌ست
Denne gamle kroen, hvis navn er verden,
det brokete morgen-og-kvelds hvilested —
er et gilde som er hundre Jamshiders rest,
et slott som er hundre Bahramers støtte.
این کهنه رباط را که عالم نام است
وآرامگه ابلق صبح و شام است
بزمی‌ست که واماندۀ صد جمشید است
قصری‌ست که تکیه‌گاه صد بهرام است
Disse to-tre dagene, livets tur, gikk forbi
som vann i bekken, som vind på sletta;
aldri plaget to dagers sorg meg:
den dagen som ikke er kommet, og den som er gått.
این یک دو سه روز نوبت عمر گذشت
چون آب به جویبار و چون باد به دشت
هرگز غم دو روز مرا یاد نگشت
روزی که نیامده‌ست و روزی که گذشت
På rosens kinn er nowruz-brisen søt,
på engens flate det hjerteoppmuntrende ansiktet søtt;
om i går, som gikk, hva du enn sier, er ei søtt —
vær glad og tal ei om i går, for i dag er søtt.
بر چهرۀ گل نسیم نوروز خوش است
در صحن چمن روی دل‌افروز خوش است
از دی که گذشت هر چه گویی خوش نیست
خوش باش و ز دی مگو که امروز خوش است
Før meg og deg var det alt natt og dag,
den dreiende himmel var alt i arbeid;
hvorhen du enn setter din fot på jordas overflate,
var det en skjønnhets øyestein.
پیش از من و تو لیل و نهاری بوده‌ست
گردنده فلک نیز بکاری بوده است
هرجا که قدم نهی تو بر روی زمین
آن مردمک چشم نگاری بوده‌ست
Hvor lenge skal jeg kaste tegl mot havenes flate?
Jeg ble trett av avgudsdyrkerne i synagogen.
Khayyam, hvem sa at én ville komme i helvete?
Hvem gikk til helvete, og hvem kom fra paradis?
تا چند زنم به روی دریاها خشت
بیزار شدم ز بت‌پرستان کنشت
خیام ، که گفت دوزخی خواهد بود
که رفت به دوزخ و که آمد ز بهشت
Begerets sammenføyning, som ble bundet i ett,
finner ikke engang den drukne det rett å bryte;
så mange yndige hoder og føtter, av hoder og hender —
hvis kjærlighet føyet dem, hvis hat brøt dem?
ترکیب پیاله‌ای که در هم پیوست
بشکستن آن روا نمی‌دارد مست
چندین سر و پای نازنین از سر و دست
از مهر که پیوست و به کین که شکست
Da elementenes blanding er et åndedrag etter din smak,
gå da, lev glad, om det enn skjer deg urett;
vær hos de forstandige, for ditt legemes grunnstoff
er et fnugg og en bris og et støv og et åndedrag.
ترکیب طبایع چو به کام تو دمی‌ست
رو شاد بزی اگرچه بر تو ستمی‌ست
با اهل خرد باش که اصل تن تو
گردی و نسیمی و غباری و دمی‌ست
Da skyen ved nowruz vasket tulipanens ansikt,
reis deg og fatt fast beslutning om vinbegeret,
for dette gresset, som i dag er ditt skueplass,
gror i morgen helt av ditt støv.
چون ابر به نوروز رخ لاله بشست
برخیز و به جام باده کن عزم درست
کاین سبزه که امروز تماشاگه توست
فردا همه از خاک تو برخواهد رست
Da den drukne nattergalen fant vei til hagen,
fant den rosens ansikt og vinbegeret leende;
den kom og sa på sjelens tunge i mitt øre:
forstå at det svunne livet kan man ikke få igjen.
چون بلبل مست راه در بستان یافت
روی گل و جام باده را خندان یافت
آمد به زبان حال در گوشم گفت
دریاب که عمر رفته را نتوان یافت
Da hjulet aldri føyet en eneste vismanns sinn,
regn himlen for syvfold eller åttefold;
da man skal dø og alle ønsker etterlate,
er det likegyldig om mauren eter i graven eller ulven på sletta.
چون چرخ به کام یک خردمند نگشت
خواهی تو فلک هفت شمر خواهی هشت
چون باید مرد و آرزوها همه هشت
چه مور خورد به گور و چه گرگ به دشت
Som tulipanen, grip ved nowruz begeret i hånd,
med en tulipankinnet, om du har anledning;
drikk vin med glede, for dette gamle hjulet
legger deg plutselig som støv til jorden.
چون لاله به نوروز قدح گیر به دست
با لاله‌رخی اگر تو را فرصت هست
می نوش به خرمی که این چرخ کهن
ناگاه تو را چو خاک گرداند پست
Da sannhet og visshet ikke er i hånden,
kan man ikke sitte hele livet i tvilens håp;
pass på at vi ikke legger vinbegeret fra hånden:
i uvitenheten, hvilken forskjell på edru og drukken?
چون نیست حقیقت و یقین اندر دست
نتوان به امید شک همه عمر نشست
هان تا ننهیم جام می از کف دست
در بی‌خبری مرد چه هشیار و چه مست
Da det av alt som er, ei blir annet i hånden enn vind,
da det i alt som er, er mangel og brudd,
forestill deg at intet er, som er i verden,
tenk at alt er, som ikke er i verden.
چون نیست ز هرچه هست جز باد به دست
چون هست به هرچه هست نقصان و شکست
انگار که هرچه هست در عالم نیست
پندار که هرچه نیست در عالم هست
Det støvet som er under hver uvitendes fot,
var en avguds håndflate og en skjønnhets ansikt;
hvert tegl som er på en hvelvings tinde,
var en vesirs finger eller en sultans hode.
خاکی که به زیر پای هر نادانی‌ست
کفّ صنمیّ و چهرهٔ جانانی‌ست
هر خشت که بر کنگرهٔ ایوانی‌ست
انگشت وزیر یا سر سلطانی‌ست
Skaperen, som ordnet elementenes blanding,
hvorfor kastet han den i mangel og brist?
Ble den god, hvorfor var da bruddet?
Og ble den ei god, hvis skyld er disse formene?
دارنده چو ترکیب طبایع آراست
از بهر چه اوفکندش اندر کم و کاست
گر نیک آمد شکستن از بهر چه بود
ور نیک نیامد این صور عیب که راست
Til hemmelighetenes forheng har ingen vei,
om denne innretning vet ingens sjel;
det er intet herberge uten i jordas hjerte —
drikk vin, for slike fabler er ikke korte.
در پردۀ اسرار کسی را ره نیست
زین تعبیه جان هیچ‌کس آگه نیست
جز در دل خاک هیچ منزلگه نیست
می خور که چنین فسانه‌ها کوته نیست
I min søvn sa en vismann til meg:
av søvn sprang det for ingen gledens blomst;
hva gjør du, som med døden er paret?
Drikk vin, for under jorden skal man sove.
در خواب بدم مرا خردمندی گفت
کز خواب کسی را گل شادی نشکفت
کاری چه کنی که با اجل باشد جفت؟
می خور که به زیر خاک می‌باید خفت
I sirkelen, som er vår komme og gang,
ses verken begynnelse eller ende;
ingen taler et øyeblikk sant om denne saken:
hvorfra denne komme, og hvorhen denne gang?
در دایره‌ای که آمد و رفتن ماست
او را نه بدایت نه نهایت پیداست
کس می‌نزند دمی در این معنی راست
کاین آمدن از کجا و رفتن به کجاست
Om om våren en avgud av houri-stoff
gir meg ett beger vin ved åkerens rand —
hvor stygt allmuen enn holder det for,
er jeg ringere enn hunden om jeg nevner paradisets navn.
در فصل بهار اگر بتی حور سرشت
یک ساغر می دهد مرا بر لب کشت
هر چند به نزد عامه این باشد زشت
سگ به ز من است اگر برم نام بهشت
Forstå at atskilt fra sjelen skal du gå,
til tilintetgjørelsens hemmeligheters forheng skal du gå;
drikk vin, du vet ikke hvorfra du er kommet;
vær glad, du vet ikke hvorhen du skal gå.
دریاب که از روح جدا خواهی رفت
در پردۀ اسرار فنا خواهی رفت
می نوش ندانی از کجا آمده‌ای
خوش باش ندانی به کجا خواهی رفت
Saki, rosen og gresset ble så jublende;
forstå at om en uke ble de til støv;
drikk vin og pluk en rose, for før du ser opp,
ble rosen til støv og gresset til skarn.
ساقی گل و سبزه بس طربناک شده‌ست
دریاب که هفته دگر خاک شده‌ست
می نوش و گلی بچین که تا درنگری
گل خاک شده‌ست و سبزه خاشاک شده‌ست
Ett liv er meg mørkt og min sak er skjev;
møyen er øket og roen forringet;
takk dog Gud for at alt ulykkens opphav
ikke skal begjæres av noen annen.
عمری‌ست مرا تیره و کاری‌ست نه راست
محنت همه افزوده و راحت کم و کاست
شکر ایزد را که آنچه اسباب بلاست
ما را ز کس دگر نمی‌باید خواست
Rosens årstid, bekkens bredd og åkerens rand,
med et par tre venner og en houri-formet skjønnhet —
bring begeret frem, for de som drikker ved daggry,
er fri av moskeen og løst fra synagogen.
فصل گل و طرف جویبار و لب کشت
با یک دو سه اهل و لعبتی حورسرشت
پیش آر قدح که باده‌نوشان صبوح
آسوده ز مسجدند و فارغ ز کنشت
Er evighetens gren spiret av din lykkes rot,
og er det på ditt legeme et liv som stram drakt —
i legemets telt, som er deg et halvtak,
pass på, len deg ikke, for dets fire staker er skjøre.
گر شاخ بقا ز بیخ بختت رستست
ور بر تن تو عمر لباسی چستست
در خیمه تن که سایبانی‌ست ترا
هان تکیه مکن که چارمیخش سستست
De sier paradis med houri er søtt;
jeg sier at druens saft er søt;
ta dette rede og slipp det på borg,
for trommens lyd er søt på avstand.
گویند کسان بهشت با حور خوش است
من می‌گویم که آب انگور خوش است
این نقد بگیر و دست از آن نسیه بدار
کآواز دهل شنیدن از دور خوش است
Man sier meg at den drukne kommer i helvete;
det er falsk tale, hjertet kan ikke festes til den;
kom den elskende og vindrikker i helvete,
så du i morgen paradis så tomt som din håndflate.
گویند مرا که دوزخی باشد مست
قولی‌ست خلاف ، دل در آن نتوان بست
گر عاشق و میخواره به دوزخ باشند
فردا بینی بهشت همچون کف دست
Jeg vet slett ikke om han som formet meg,
gjorde meg til paradisets folk eller til stygt helvetes;
et beger og en avgud og en lutt ved åkerens rand —
disse tre er meg rede og deg paradis på borg.
من هیچ ندانم که مرا آن‌که سرشت
از اهل بهشت کرد یا دوزخ زشت
جامی و بتی و بربطی بر لب کشت
این هرسه مرا نقد و تو را نسیه بهشت
Måneskinnet flerret med sin stråle nattens skjørt;
drikk et øyeblikk, bedre enn dette kan du ikke finne;
vær glad og tenk ikke på at måneskinnet lenge
over gravene én for én ennå skal skinne.
مهتاب به نور دامن شب بشکافت
می نوش دمی بهتر از این نتوان یافت
خوش باش و میندیش که مهتاب بسی
اندر سر خاک یک به یک خواهد تافت
Å drikke vin og være glad er min lov,
å være fri av vantro og tro er min tro;
jeg spurte tidens brud: hva er din brudegave?
Hun sa: ditt glade hjerte er min brudegave.
می خوردن و شاد بودن آیین من است
فارغ بودن ز کفر و دین دین من است
گفتم به عروس دهر کابین تو چیست
گفتا دل خرم تو کابین من است
Vinen er smeltet rubin, og flasken er gruven;
begeret er legemet, og dets vin er sjelen;
det krystallbegeret som av vin ler,
er en tåre der hjertets blod er skjult.
می لعل مذاب است و صراحی کان است
جسم است پیاله و شرابش جان است
آن جام بلورین که ز می خندان است
اشکی است که خون دل در او پنهان است
Drikk vin, for det evige liv er dette;
ditt utbytte av ungdommens tid er dette;
i rosens, vinens og de drukne venners tid
vær glad et øyeblikk, for livet er dette.
می نوش که عمر جاودانی این است
خود حاصلت از دور جوانی این است
هنگام گل و باده و یاران سرمست
خوش باش دمی که زندگانی این است
Godt og ondt, som er i menneskets natur,
glede og sorg, som er i skjebne og forutbestemmelse —
legg det ikke over på himlen, for på fornuftens vei
er himlen tusen ganger mer hjelpeløs enn du.
نیکی و بدی که در نهاد بشر است
شادی و غمی که در قضا و قدر است
با چرخ مکن حواله کاندر ره عقل
چرخ از تو هزار بار بیچاره‌تر است
På hver eng der det var en tulipanhage,
var det av en fyrstes blods rødme;
hvert fiolstrå som av jorden gror,
er et skjønnhetsmerke som var på en skjønnhets kinn.
در هر دشتی که لاله‌زاری بوده‌ست
از سرخی خون شهریاری بوده‌ست
هر شاخ بنفشه کز زمین می‌روید
خالی‌ست که بر رخ نگاری بوده‌ست
Hvert støvfnugg som har vært på jordas overflate,
var før meg og deg en krone og en signetring;
fei støvet av den yndiges kinn med sømmelighet,
for også det var et yndig, deilig ansikt.
هر ذره که در خاک زمینی بوده‌ست
پیش از من و تو تاج و نگینی بوده‌ست
گرد از رخ نازنین به آزرم فشان
کآن هم رخ خوب نازنینی بوده‌ست
Hvert gress som er grodd ved en bekks bredd,
som om det grodde av en engleaktigs leppe;
sett ikke din fot på gresset med forakt,
for det gresset grodde av en tulipankinnets støv.
هر سبزه که بر کنار جویی رسته‌ست
گویی ز لب فرشته‌خویی رسته‌ست
پا بر سر سبزه تا به خواری ننهی
کآن سبزه ز خاک لاله‌رویی رسته‌ست
Én slurk vin er bedre enn Kavus’ rike,
bedre enn Qobads trone og Tus’ herredømme;
hvert sukk som en spilloppmaker støter ut ved daggry,
er bedre enn de hyklerske frommes bønn.
یک جرعهٔ می ز ملک کاووس به است
از تخت قباد و ملکت طوس به است
هر ناله که رندی به سحرگاه زند
از طاعت زاهدان سالوس به است
Når livet ender, er det likegyldig: søtt eller bittert;
når begeret fylles, likegyldig: Bagdad eller Balkh;
drikk vin, for etter meg og deg kretser månen lenge
fra full til ny og fra ny til full.
چون عمر به سر رسد چه شیرین و چه تلخ
پیمانه چو پر شود چه بغداد و چه بلخ
می نوش که بعد از من و تو ماه بسی
از سَلخ به غٌرّه آید از غره به سلخ
De som ble kretser av lærdom og dannelse,
og i fullkommenhetens forsamling fellenes lys —
fant ei vei ut av denne mørke natt,
fortalte en fabel og sank i søvn.
آنان که محیط فضل و آداب شدند
در جمع کمال شمع اصحاب شدند
ره زین شب تاریک نبردند برون
گفتند فسانه‌ای و در خواب شدند
De som ble jaget ut på årsakenes ørken,
uten dem ble alle ting ordnet;
i dag har man kastet et påskudd frem,
i morgen er alt det som var lagt til rette.
آن را که به صحرای علل تاخته‌اند
بی او همه کارها بپرداخته‌اند
امروز بهانه‌ای درانداخته‌اند
فردا همه آن بود که درساخته‌اند
De som er blitt gamle, og disse som er nye,
enhver løper etter sitt eget ønske et løp;
denne gamle verden blir for ingen tilbake:
de gikk, og vi går, og andre kommer og går.
آن‌ها که کهن شدند و این‌ها که نوند
هر کس به مراد خویش یک تک به دوند
این کهنه‌جهان به کس نماند باقی
رفتند و رویم دیگر آیند و روند
Han som satte jorden og hjulet og himlene,
hvor mange brennemerker han satte på det sorgfulle hjerte;
mange rubinlepper og moskusduftende lokker
la han i jordas tromme og støvets eske.
آن‌کس که زمین و چرخ و افلاک نهاد
بس داغ که او بر دل غمناک نهاد
بسیار لب چو لعل و زلفین چو مشک
در طبل زمین و حقهٔ خاک نهاد
De bringer én og bortriver en annen,
for ingen åpner de hemmeligheten;
skjebnen viser oss bare så mye:
vårt livs beger er det de oppmåler.
آرند یکی و دیگری بربایند
بر هیچ‌کسی راز همی‌نگشایند
ما را ز قضا جز این قدر ننمایند
پیمانهٔ عمر ماست می‌پیمایند
Stjernene, som er denne salens beboere,
er de vises tviles årsaker;
pass på at du ikke mister forstandens tråds ende,
for de som styrer, er selv fortumlet.
اجرام که ساکنان این ایوان‌اند
اسباب تردد خردمندان‌اند
هان تا سر رشتهٔ خرد گم نکنی
کآنان که مدبرند سرگردان‌اند
Av min komme hadde himlen ingen gagn,
og av min gang vokste dens glans og verdighet ikke;
og fra ingen har mine to ører hørt
hvorfor denne min komme og gang var.
از آمدنم نبود گردون را سود
وز رفتن من جلال و جاهش نفزود
وز هیچ کسی نیز دو گوشم نشنود
کاین آمدن و رفتنم از بهر چه بود
Av å bære lidelse blir mennesket fritt;
dråpen, når den bærer muslingens fengsel, blir perle;
blir eiendommen ei tilbake, bli hodet på plass:
begeret, når det tømmes, fylles igjen.
از رنج کشیدن آدمی حر گردد
قطره چو کشد حبس صدف در گردد
گر مال نماند سر بماناد به جای
پیمانه چو شد تهی دگر پر گردد
Akk, at kapitalen gled ut av hånden,
og av dødens hånd ble mangen lever til blod;
ingen kom fra hin verden, så jeg kunne spørre ham
hvordan det gikk verdens reisende.
افسوس که سرمایه ز کف بیرون شد
وز دست اجل بسی جگرها خون شد
کس نآمد از آن جهان که پرسم از وی
کاحوال مسافران دنیا چون شد
Akk, at ungdommens brev ble rullet sammen,
og hint livets friske vår ble til vinter;
gledens fugl, hvis navn var ungdom —
akk, jeg vet ikke når den kom og når den gikk.
افسوس که نامهٔ جوانی طی شد
و آن تازه بهار زندگانی دی شد
آن مرغ طرب که نام او بود شباب
افسوس ندانم که کی آمد کی شد
Lenge er vi ikke til, og verden vil være;
verken navn av oss eller spor vil være;
før dette var vi ei, og det skjedde ingen brist;
heretter, når vi ikke er, det samme vil være.
ای بس که نباشیم و جهان خواهد بود
نی نام ز ما و نی‌ نشان خواهد بود
زین پیش نبودیم و نبد هیچ خلل
زین پس چو نباشیم همان خواهد بود
Denne fornuften, som løper på lykkens vei,
sier deg selv hundre ganger om dagen:
grip dette ditt øyeblikk, for du er ikke det gresset
som man meier, og det gror igjen.
این عقل که در ره سعادت پوید
روزی صد بار خود تو را می‌گوید
دریاب تو این یک دم وقتت که نه‌ای
آن تره که بدروند و دیگر روید
Denne livets karavane går underlig;
grip et øyeblikk som med jubel går;
saki, hvorfor eter du fellenes morgendags sorg?
Bring begeret frem, for natten går.
این قافلهٔ عمر عجب می‌گذرد
دریاب دمی که با طرب می‌گذرد
ساقی غم فردای حریفان چه خوری
پیش آر پیاله را که شب می‌گذرد
På min rygg kommer tidens byrde,
og fra meg kommer alle ting galt;
sjelen tok beslutning om å reise, og jeg sa: gå ei;
den sa: hva skal jeg gjøre, huset styrter sammen.
بر پشت من از زمانه تو می‌آید
وز من همه کار نانکو می‌آید
جان عزم رحیل کرد و گفتم بمرو
گفتا چه کنم خانه فرومی‌آید
Over himlens hjul ble ingen herre,
og av å ete mennesket ble jorden ei mett;
bild deg ikke inn at den ei har ett deg —
skynd deg ikke, den eter deg nok, det er ei for sent.
بر چرخ فلک هیچ کسی چیر نشد
وز خوردن آدمی زمین سیر نشد
مغرور بدانی که نخورده‌ست تو را
تعجیل مکن هم بخورد دیر نشد
Skjønt verden pyntes for ditt øye,
begjær den ikke, for de kloke begjærer ei;
mange som du går, og mange kommer;
grip din del, før du bortrives.
بر چشم تو عالم ارچه می‌آرایند
مگرای بدان که عاقلان نگرایند
بسیار چو تو روند و بسیار آیند
بربای نصیب خویش کت بربایند
Om skjebnens penn dras over meg uten meg,
hvorfor tilregnes dens godt og ondt meg da?
I går uten meg, og i dag som i går uten meg og deg —
i morgen med hvilket bevis kalles jeg for dommeren?
بر من قلم قضا چو بی من رانند
پس نیک و بدش ز من چرا می‌دانند
دی بی من و امروز چو دی بی من و تو
فردا به چه حجتم به داور خوانند
Hvor lenge vil du være fargens og duftens fange?
Hvor lenge løpe etter hver stygg og skjønn?
Var du enn Zamzams kilde eller livets vann,
til sist synker du i jordas hjerte.
تا چند اسیر رنگ و بو خواهی شد
چند از پی هر زشت و نکو خواهی شد
گر چشمهٔ زمزمی و گر آب حیات
آخر به دل خاک فروخواهی شد
Før du går kalandarens vei, skjer det ikke;
før du vasker ditt ansikt med hjertets blod, skjer det ikke;
hvilken lidenskap koker du, før du som de hjertebrente
fritt gir avkall på deg selv — skjer det ikke.
تا راه قلندری نپویی نشود
رخساره بخون دل نشویی نشود
سودا چه پزی تا که چو دلسوختگان
آزاد به ترک خود نگویی نشود
Siden Venus og månen viste seg på himlen,
så ingen noe bedre enn den rene vin;
jeg undres over vinselgerne, hva de
skulle kjøpe bedre enn det de selger.
تا زهره و مه در آسمان گشت پدید
بهتر ز می ناب کسی هیچ ندید
من در عجبم ز می‌فروشان کایشان
به زآن‌که فروشند چه خواهند خرید
Da man ikke kan gjøre skjebne og liv mer eller mindre,
skal hjertet ikke bedrøves for mer eller mindre;
din og min sak er ikke etter ditt og mitt sinn —
det kan man ikke av voks forme med egen hånd.
چون روزی و عمر بیش و کم نتوان کرد
دل را به کم و بیش دژم نتوان کرد
کار من و تو چنان‌که رای من و توست
از موم به دست خویش هم نتوان کرد
Den Levende, som med makt danner hode og ansikt,
det er stadig han selv som gjør fiendens gjerning;
man sier flaskemakeren var ei muslim —
hva sier du om ham som av gresskar skjærer flaske?
حیی که به قدرت سر و رو می‌سازد
همواره همو کار عدو می‌سازد
گویند قرابه‌گر مسلمان نبود
او را تو چه گویی که کدو می‌سازد
Når verden bringer den friske roses bud,
befal, min avgud, at det bringes vin med måte;
fra houri og slott og paradis og helvete
sitt fri, for det er bare noe man sprer ut.
در دهر چو آواز گل تازه دهند
فرمای بتا که می به‌اندازه دهند
از حور و قصور و ز بهشت و دوزخ
فارغ بنشین که آن هر آوازه دهند
I denne verden, enhver som har et halvt brød,
og til å sitte har et rede —
er ingens tjener og ingens herre —
si: lev glad, for han har en skjønn verden.
در دهر هر آن‌که نیم‌نانی دارد
از بهر نشست آشیانی دارد
نه خادم کس بود نه مخدوم کسی
گو شاد بزی که خوش‌جهانی دارد
Skjebnens bonde, som vi, sådde og høstet mye;
av forgjeves sorg er det ingen gagn;
fyll begeret med vin og legg det snart i min hånd,
for det som skulle skje, er alt sammen skjedd.
دهقان قضا بسی چو ما کشت و درود
غم خوردن بیهوده نمی‌دارد سود
پر کن قدح می به کفم درنه زود
تا باز خورم که بودنی‌ها همه بود
En deilig dag, og lufta er verken varm eller kald;
skyen vasker støv av rosenhagens ansikt;
nattergalen på sin sjels tunge til den gule rose
roper uopphørlig: vin må drikkes.
روزی‌ست خوش و هوا نه گرم است و نه سرد
ابر از رخ گلزار همی‌شوید گرد
بلبل به زبان حال خود با گل زرد
فریاد همی‌کند که می باید خورد
Før man gjør nattlig overfall mot ditt hode,
befal at det bringes rosenrød vin;
du er ikke gull, å sorgløse uvitende, som man
legger i jorden og atter graver opp.
زآن پیش که بر سرت شبیخون آرند
فرمای که تا بادهٔ گلگون آرند
تو زر نه‌ای ای غافل نادان که تو را
در خاک نهند و باز بیرون آرند
Hvor lenge skal ditt liv gå i selvtilbedelse,
eller i søken etter væren og ikke-væren?
Drikk vin, for et liv i hvis spor døden går,
går bedre i søvn eller rus.
عمرت تا کی به خودپرستی گذرد
یا در پی نیستی و هستی گذرد
می نوش که عمری که اجل در پی اوست
آن به که به خواب یا به مستی گذرد
Dødens hemmelighets knute løste ingen;
ingen satte et skritt utenfor sirkelen;
jeg ser fra begynneren til mesteren —
avmakt er i hånden på hver som av mor ble født.
کس مشکل اسرار اجل را نگشاد
کس یک قدم از دایره بیرون ننهاد
من می‌نگرم ز مبتدی تا استاد
عجز است به دست هرکه از مادر زاد
Mink begjæret til verden og lev tilfreds;
fra tidens godt og ondt bryt båndet;
vin i hånd og en elskets lokk i din neve, for snart
går det forbi og blir ei, disse få dager.
کم کن طمع از جهان و می‌زی خرسند
از نیک و بد زمانه بگسل پیوند
می در کف و زلف دلبری گیر که زود
هم بگذرد و نماند این روزی چند
Skjønt min sorg og møye er lange,
bærer din lyst og glede hodet høyt;
len deg ikke til noen av dem, for himlens kretsløp
spiller bak forhenget tusen slags spill.
گرچه غم و رنج من درازی دارد
عیش و طرب تو سرفرازی دارد
بر هر دو مکن تکیه که دوران فلک
در پرده هزار گونه بازی دارد
Himlen løfter ingen eneste blomst av jorden,
uten at den bryter den og gir den til jorden igjen;
løftet skyen som vann jordas støv,
til dommens dag ville den regne de kjæres blod.
گردون ز زمین هیچ گلی برنارد
کش نشکند و هم به زمین نسپارد
گر ابر چو آب خاک را بردارد
تا حشر همه خون عزیزان بارد
Går bare ett åndedrag av ditt liv,
la det ei gå i annet enn glede;
pass på, for verdens lidenskaps kapital
er livet, og slik som du fører det, blir det.
گر یک نفست ز زندگانی گذرد
مگذار که جز به شادمانی گذرد
هشدار که سرمایهٔ سودای جهان
عمر است چنان کش گذرانی گذرد
Man sier det blir paradis og skjønnøyde houris;
der blir vin og melk og honning;
valgte vi vinen og den elskede, hva så,
da sakens ende likevel blir slik.
گویند بهشت و حورعین خواهد بود
آنجا می و شیر و انگبین خواهد بود
گر ما می و معشوق گزیدیم چه باک
چون عاقبت کار چنین خواهد بود
Man sier det blir paradis og houri og Kausar,
en strøm av vin og melk og honning og sukker;
fyll vinbegeret og legg det i min hånd:
ett rede er søtere enn tusen på borg.
گویند بهشت و حور و کوثر باشد
جوی می و شیر و شهد و شکر باشد
پر کن قدح باده و بر دستم نه
نقدی ز هزار نسیه خوش‌تر باشد
Man sier alle de som er avholdende,
reiser seg opp slik som de dør;
vi er med vin og elsket bestandig —
kanskje vekkes vi på oppstandelsens dag slik.
گویند هر آن کسان که با پرهیزند
زآن‌سان که بمیرند چنان برخیزند
ما با می و معشوقه از آنیم مدام
باشد که به حشرمان چنان انگیزند
Drikk vin, for det tar av hjertet mengde og fåtall,
og tar de syttito sekters sorg bort;
vær ikke redd den eliksiren, av hvilken
du drikker én slurk og tusen lidelser viker.
می خور که ز دل کثرت و قلت ببرد
و اندیشه هفتاد و دو ملت ببرد
پرهیز مکن ز کیمیایی که از او
یک جرعه خوری هزار علت ببرد
Hver hemmelighet som er i den vises hjerte,
bør være mer skjult enn Anqa-fuglen;
for i muslingen blir av det skjulte til perle
den dråpen som er havets hjertes hemmelighet.
هر راز که اندر دل دانا باشد
باید که نهفته‌تر ز عنقا باشد
کاندر صدف از نهفتگی گردد در
آن قطره که راز دل دریا باشد
Hver morgen når tulipanens ansikt tar dugg,
og fiolen på engen bøyer seg,
i sannhet behager knoppen meg,
for den samler sitt eget skjørt tett om seg.
هر صبح که روی لاله شبنم گیرد
بالای بنفشه در چمن خم گیرد
انصاف مرا ز غنچه خوش می‌آید
کاو دامن خویشتن فراهم گیرد
Aldri ble mitt hjerte berøvet kunnskap;
lite ble tilbake av hemmeligheter som ei ble kjent;
i syttito år tenkte jeg natt og dag,
og det ble meg klart at intet ble klart.
هرگز دل من ز علم محروم نشد
کم ماند ز اسرار که معلوم نشد
هفتاد و دو سال فکر کردم شب و روز
معلومم شد که هیچ معلوم نشد
Håpets korn blir også tilbake etter høstens nek;
hagen og gården blir tilbake uten deg og meg;
ditt sølv og gull, fra en mynt til et byggkorn,
spis med vennen, ellers blir det fienden til.
هم دانهٔ امید به خرمن ماند
هم باغ و سرای بی تو و من ماند
سیم و زر خویش از درمی تا به جوی
با دوست بخور گرنه به دشمن ماند
De samstemte venner er alle gått av hende,
ved dødens fot én for én sunket i støv;
vi drakk av én vin ved livets gilde,
et par tre omganger før oss drakk de seg fulle.
یاران موافق همه از دست شدند
در پای اجل یکان یکان پست شدند
خوردیم ز یک شراب در مجلس عمر
دوری دو سه پیشتر ز ما مست شدند
Ett beger vin er hundre hjerter og troen verd;
én slurk vin er Kinas rike verd;
uten rubinvinen er det på jordas overflate ingen
bitterhet som er tusen søte sjeler verd.
یک جام شراب صد دل و دین ارزد
یک جرعهٔ می مملکت چین ارزد
جز بادهٔ لعل نیست در روی زمین
تلخی که هزار جان شیرین ارزد
En dråpe vann var, og ble til hav;
et støvfnugg, og ble ett med jorden;
hva er din komme og gang i denne verden?
En flue kom til syne og forsvant.
یک قطرهٔ آب بود با دریا شد
یک ذرهٔ خاک با زمین یکتا شد
آمدشدن تو اندر این عالم چیست
آمد مگسی پدید و ناپیدا شد
Får et menneske til to dager ett brød,
og av en brutt krukke et øyeblikk kaldt vann —
hvorfor skal han være undersått av en ringere enn seg,
eller hvorfor tjene en som er som han selv?
یک نان به دو روز اگر بود حاصل مرد
از کوزه شکسته‌ای دمی آبی سرد
مأمور کم از خودی چرا باید بود
یا خدمت چون خودی چرا باید کرد
Bring den rubinen frem i det enkle glasset,
og bring hver frimanns fortrolige og felle;
da du vet at støvverdenens tid
er vind som snart går forbi — bring vinen.
آن لعل در آبگینهٔ ساده بیار
وآن محرم و مونس هر آزاده بیار
چون می‌دانی که مدت عالم خاک
باد است که زود بگذرد باده بیار
Om det som skal skje, å venn, hva bekymrer du deg,
og av forgjeves tanke, hvorfor bryter du ditt hjerte og din sjel?
Lev glad og før verden hen i glede,
beslutningen ble ikke tatt med deg ved sakens begynnelse.
از بودنی ای دوست چه داری تیمار
وز فکرت بیهوده دل و جان افکار
خرم بزی و جهان به شادی گذران
تدبیر نه با تو کرده‌اند اول کار
Himlene, som bare øker sorg,
legger intet på plass uten atter å bortrive;
visste de ufødte hva vi
lider av tiden, kom de ikke igjen.
افلاک که جز غم نفزایند دگر
ننهند به جا تا نربایند دگر
ناآمدگان اگر بدانند که ما
از دهر چه می‌کشیم نایند دگر
Å hjerte, denne slitte verdens sorg et ei;
forgjeves er du ikke — forgjeves sorger et ei;
da det værende gikk og det ikke-værende ei ses,
vær glad, det værendes og ikke-værendes sorg et ei.
ای دل غم این جهان فرسوده مخور
بیهوده نه‌ای غمان بیهوده مخور
چون بوده گذشت و نیست نابوده پدید
خوش باش غم بوده و نابوده مخور
Å hjerte, ta det som om verdens alle skatter er dine,
gledens hage med gress pyntet,
og så på det gresset én natt som en duggdråpe
satt du, og om morgenen reiste deg.
ایدل همه اسباب جهان خواسته گیر
باغ طربت به سبزه آراسته گیر
و آنگاه بر آن سبزه شبی چون شبنم
بنشسته و بامداد برخاسته گیر
Disse gravboere ble til støv og aske,
hvert fnugg tok avstand fra hvert fnugg;
akk, hvilken vin er dette, at de til regnskapets dag
bevisstløse og uvitende om alt ligger.
این اهل قبور خاک گشتند و غبار
هر ذره ز هر ذره گرفتند کنار
آه این چه شراب است که تا روز شمار
بیخود شده و بی‌خبرند از همه کار
Vintønnens lokk av tegl er bedre enn Jams rike,
begerets duft bedre enn Marias mat;
morgensukket fra en rus’ bryst
er bedre enn Bu Saids og Adhams klage.
خشت سر خم ز ملکت جم خوشتر
بوی قدح از غذای مریم خوشتر
آه سحری ز سینهٔ خماری
از نالهٔ بوسعید و ادهم خوشتر
I himmelhvelvets sirkel, hvis dyp ei ses,
er et beger som alle på skift lar smake;
når turen når til deg, så sukk ei —
drikk med glede, for det er tur, ei tvang.
در دایره سپهر ناپیدا غور
جامی‌ست که جمله را چشانند بدور
نوبت چو به دور تو رسد آه مکن
می نوش به خوشدلی که دور است نه جور
I går så jeg en pottemaker på torget,
et stykke leire trådte han mye på;
og det leiret sa til ham på sin sjels tunge:
jeg var som du — behandl meg vel.
دی کوزه‌گری بدیدم اندر بازار
بر پاره گلی لگد همی زد بسیار
و آن گل بزبان حال با او می‌گفت
من همچو تو بوده‌ام مرا نیکودار
Av den vinen som er evig liv, drikk;
drikk, for den er ungdommens nytelses kapital;
den brenner som ild, men sorgen
slukker den som livets vann — drikk.
ز آن می که حیات جاودانیست بخور
سرمایه لذت جوانی است بخور
سوزنده چو آتش است لیکن غم را
سازنده چو آب زندگانی است بخور
Drikker du vin, så drikk med de forstandige,
eller med en tulipankinnet, leende avgud;
drikk ikke mye, gjenta ei, gjør det ei kjent:
drikk lite, nå og da, og drikk i skjul.
گر باده خوری تو با خردمندان خور
یا با صنمی لاله رخی خندان خور
بسیار مخور ورد مکن فاش مساز
اندک خور و گه گاه خور و پنهان خور
Det er daggryets stund, reis deg, å sjeldne gutt,
fyll med rubinvin det krystallne begeret,
for dette øyeblikkelige lånet i denne forgjengelighetens krok
søker du lenge og finner ei mer.
وقت سحر است خیز ای طرفه پسر
پر بادهٔ لعل کن بلورین ساغر
کاین یکدم عاریت در این کنج فنا
بسیار بجویی و نیابی دیگر
Av alle denne lange veis bortdragne,
hvem er vendt tilbake for å si oss hemmeligheten?
Så ved dette havesykens og trangs toveis hode
etterlat intet, for du kommer ei igjen.
از جملهٔ رفتگان این راه دراز
باز آمده کیست تا به ما گوید راز
پس بر سر این دو راههٔ آز و نیاز
تا هیچ نمانی که نمی‌آیی باز
Å vise olding, reis deg tidligere,
og se skarpt på det barnet som sikter støv;
gi det råd, si: sikt mildt, mildt,
Kai-Qobads hjerne og Parviz’ øye.
ای پیر خردمند پگه‌تر برخیز
و آن کودک خاکبیز را بنگر تیز
پندش ده گو که نرم نرمک می‌بیز
مغز سر کیقباد و چشم پرویز
Det er daggryets stund, reis deg, å kildevell av ynde,
mildt, mildt drikk vin og spill på harpen,
for de som er til, varer ikke lenge,
og de som gikk, vender ingen tilbake.
وقت سحر است خیز ای مایه ناز
نرمک نرمک باده خور و چنگ نواز
کانها که بجایند نپایند بسی
و آنها که شدند کس نمیاید باز
En fugl så jeg sitte på Tus’ mur,
foran seg lagt Kai-Kavus’ kranium;
til kraniet sa den: akk, akk,
hvor er klokkenes klang og hvor trommenes klage?
مرغی دیدم نشسته بر باره طوس
در پیش نهاده کله کیکاووس
با کله همی گفت که افسوس افسوس
کو بانگ جرسها و کجا ناله کوس
Det er et beger som forstanden priser,
kysser av kjærlighet hundre ganger dets panne;
denne tidens pottemaker et slikt fint beger
lager og slår atter mot jorden.
جامی است که عقل آفرین میزندش
صد بوسه ز مهر بر جبین میزندش
این کوزه‌گر دهر چنین جام لطیف
می‌سازد و باز بر زمین میزندش
Khayyam, er du av vin drukken, vær glad;
sitter du med en måneansiktet, vær glad;
da verdens saks ende er ikke-væren,
forestill deg at du ikke er — og mens du er, vær glad.
خیام اگر ز باده مستی خوش باش
با ماهرخی اگر نشستی خوش باش
چون عاقبت کار جهان نیستی است
انگار که نیستی چو هستی خوش باش
Til pottemakerens verksted gikk jeg i natt,
jeg så to tusen krukker, talende og stumme;
plutselig støtte én krukke ut et skrik:
hvor er pottemakeren, krukkekjøperen og krukkeselgeren?
در کارگه کوزه‌گری رفتم دوش
دیدم دو هزار کوزه گویا و خموش
ناگاه یکی کوزه برآورد خروش
کو کوزه‌گر و کوزه‌خر و کوزه فروش
Tiden skammer seg over det mennesket
som i dagenes sorg sitter trangsinnet;
drikk vin av glasset med harpens klage,
før glasset kommer mot steinen.
ایام زمانه از کسی دارد ننگ
کو در غم ایام نشیند دلتنگ
می خور تو در آبگینه با ناله چنگ
زان پیش که آبگینه آید بر سنگ
Fra den svarte jords støv til Saturns tinde
løste jeg alle de store vanskeligheter;
listig løsnet jeg de innviklede lenker,
hver lenke ble løst, unntatt dødens lenke.
از جرم گل سیاه تا اوج زحل
کردم همه مشکلات کلی را حل
بگشادم بندهای مشکل به حیل
هر بند گشاده شد به جز بند اجل
Med en sypressvoksen, friskere enn en rosestakk,
legg ikke fra din hånd vinbegeret og rosens skjørt,
før plutselig av dødens vind blir
vårt livs skjorte som rosens skjorte.
با سرو قدی تازه‌تر از خرمن گل
از دست منه جام می و دامن گل
زان پیش که ناگه شود از باد اجل
پیراهن عمر ما چو پیراهن گل
Å venn, kom, så vi ikke eter morgendagens sorg,
og dette åndedrags liv holder for en gevinst;
i morgen, når vi drar fra denne forgjengelighetens kloster,
er vi jevnbyrdige med de syvtusenårige.
ای دوست بیا تا غمِ فردا نخوریم
وین یک دمِ عمر را غنیمت شمریم
فردا که ازین دیرِ فنا درگذریم
با هفت‌هزارسالگان سربه‌سریم
Dette himlens hjul, i hvilket vi er rådville,
kan vi holde for en skyggelyktes like;
solen er lampen og verden lykten,
vi er som bilder, i hvem vi er rådville.
این چرخ فلک که ما در او حیرانیم
فانوس خیال از او مثالی دانیم
خورشید چراغ دان و عالم فانوس
ما چون صوریم کاندر او حیرانیم
Reis deg av søvne, så vi drikker litt vin,
før vi av tiden får et slag;
for dette stridbare hjulet gir plutselig en dag
ikke tid nok til at vi drikker en slurk vann.
برخیز ز خواب تا شرابی بخوریم
زان پیش که از زمانه تابی بخوریم
کاین چرخ ستیزه روی ناگه روزی
چندان ندهد زمان که آبی بخوریم
Jeg reiser meg og fatter beslutning om den rene vin,
maler mitt kinns farge i jujubens farge;
denne travle fornuften med en håndfull vin
slår jeg i ansiktet, så den synker i søvn.
برخیزم و عزم باده ناب کنم
رنگ رخ خود به رنگ عناب کنم
این عقل فضول پیشه را مشتی می
بر روی زنم چنانکه در خواب کنم
På støvets leie ser jeg de sovende,
under jorden ser jeg de skjulte;
så mye som jeg ser mot ikke-værens ørken,
ser jeg de ufødte og de bortdragne.
بر مفرش خاک خفتگان می‌بینم
در زیرزمین نهفتگان می‌بینم
چندانکه به صحرای عدم مینگرم
ناآمدگان و رفتگان می‌بینم
Hvor lenge skal vi være forstandens fanger dag for dag?
I verden er det likegyldig: hundreårig eller éndags;
hell vin i begeret, før vi
i pottemakernes verksted blir til krukker.
تا چند اسیر عقل هر روزه شویم
در دهر چه صد ساله چه یکروزه شویم
در ده تو بکاسه می از آن پیش که ما
در کارگه کوزه‌گران کوزه شویم
Da vår plass i denne verden ikke er blivende,
er det uten vin og elsket en stor feil;
hvor lenge håp og frykt av det gamle og det nye?
Da jeg er gått, hva så, verden ny eller gammel.
چون نیست مقام ما در این دهر مقیم
پس بی می و معشوق خطائیست عظیم
تا کی ز قدیم و محدث امیدم و بیم
چون من رفتم جهان چه محدث چه قدیم
Solen med leire å skjule kan jeg ikke,
og tidens hemmeligheter å si kan jeg ikke;
av tankens hav løftet forstanden frem for meg
en perle som jeg av frykt ikke kan gjennombore.
خورشید به گل نهفت می‌نتوانم
و اسرار زمانه گفت می‌نتوانم
از بحر تفکرم برآورد خرد
دری که ز بیم سفت می‌نتوانم
Fienden tok feil da han sa at jeg er filosof;
Gud vet at jeg ikke er det han sa;
men da jeg er kommet til denne sorgens rede,
i det minste så mye at jeg vet hvem jeg er.
دشمن به غلط گفت که من فلسفیم
ایزد داند که آنچه او گفت نیم
لیکن چو در این غم آشیان آمده‌ام
آخر کم از آنکه من بدانم که کیم
Vi er gledens rot og sorgens gruve,
rettferdighetens kapital og tyranniets grunn;
vi er lave og høye og fullkomne og mangelfulle,
rustett speil og Jams beger.
مائیم که اصل شادی و کان غمیم
سرمایهٔ دادیم و نهاد ستمیم
پستیم و بلندیم و کمالیم و کمیم
آئینهٔ زنگ خورده و جام جمیم
Ikke fordi jeg er fattig, unnlater jeg å drikke vin,
eller av skammens og rusens sorg;
jeg drakk vin for å være glad —
nå som du satte deg i mitt hjerte, drikker jeg ikke.
من می نه ز بهر تنگدستی نخورم
یا از غم رسوایی و مستی نخورم
من می ز برای خوشدلی میخوردم
اکنون که تو بر دلم نشستی نخورم
Uten ren vin å leve kan jeg ikke,
uten vin å bære legemets byrde kan jeg ikke;
jeg er slave av det øyeblikket der sakien sier:
ta ennå et beger — og jeg kan ikke.
من بی می ناب زیستن نتوانم
بی باده کشید بارتن نتوانم
من بنده آن دمم که ساقی گوید
یک جام دگر بگیر و من نتوانم
Nå og da reiser seg en: jeg er;
med gaver og med sølv og gull kommer han: jeg er;
når hans lille sak en dag ordner seg,
reiser døden seg plutselig av bakhold: jeg er.
هر یک چندی یکی برآید که منم
با نعمت و با سیم و زر آید که منم
چون کارک او نظام گیرد روزی
ناگه اجل از کمین برآید که منم
En tid gikk vi på skole som barn,
en tid gledet vi oss som mestre over oss selv;
hør talens ende, hva som overgikk oss:
av støv kom vi og til vind ble vi.
یک چند به کودکی باستاد شدیم
یک چند به استادی خود شاد شدیم
پایان سخن شنو که ما را چه رسید
از خاک در آمدیم و بر باد شدیم
Ikke en eneste dag er jeg fri av verdens lenke,
ikke ett åndedrag gleder jeg meg over min egen væren;
jeg var lenge tidens lærling,
i verdens sak er jeg ennå ikke mester.
یک روز ز بند عالم آزاد نیم
یک دمزدن از وجود خود شاد نیم
شاگردی روزگار کردم بسیار
در کار جهان هنوز استاد نیم
Om i går, som gikk, mind slett ikke;
om i morgen, som ei er kommet, rop ikke;
på det ikke-komne og det svunne bygg ikke;
vær nå glad og sløs ikke livet i vind.
از دی که گذشت هیچ ازو یاد مکن
فردا که نیامده ست فریاد مکن
برنامده و گذشته بنیاد مکن
حالی خوش باش و عمر بر باد مکن
Å øye, er du ikke blind, se graven,
og se denne opprørs- og larmfulle verden;
konger og høvdinger og fyrster er under leiret,
se de måneansiktede i maurens munn.
ای دیده اگر کور نئی گور ببین
وین عالم پر فتنه و پر شور ببین
شاهان و سران و سروران زیر گلند
روهای چو مه در دهن مور ببین
Reis deg og et ikke den forgjengelige verdens sorg;
sett deg og før et øyeblikk hen i glede;
var det i verdens natur troskap,
var turen aldri kommet til deg fra andre.
برخیز و مخور غم جهان گذران
بنشین و دمی به شادمانی گذران
در طبع جهان اگر وفایی بودی
نوبت بتو خود نیامدی از دگران
Da menneskets avling i denne saltørkenen
ei er annet enn å sluke kval, til sjelen rives løs —
glad av hjerte den som av denne verden snart gikk bort,
og rolig den som slett ikke kom til verden.
چون حاصل آدمی در این شورستان
جز خوردن غصه نیست تا کندن جان
خرم دل آنکه زین جهان زود برفت
و آسوده کسی که خود نیامد به جهان
Jeg gikk, for å være i dette herberget er tyranni,
i hånden blir ei annet enn vind;
den bør glede seg over min død
som av dødens hånd kan bli fri.
رفتم که در این منزل بیداد بدن
در دست نخواهد به جز از باد بدن
آن را باید به مرگ من شاد بدن
کز دست اجل تواند آزاد بدن
En spilloppmaker så jeg sitte på jordas rygg,
verken vantro eller islam eller verden eller tro;
verken Gud eller sannhet eller lov eller visshet —
i de to verdener, hvem hadde mot til dette?
رندی دیدم نشسته بر خنگ زمین
نه کفر و نه اسلام و نه دنیا و نه دین
نه حق نه حقیقت نه شریعت نه یقین
اندر دو جهان کرا بود زهره این
Å nøye seg med ett ben som gribben
er bedre enn å være en uslings bords snylter;
med sitt eget byggbrød, sannelig, er det bedre,
enn av hver slyngels smuss og skarn å mettes.
قانع به یک استخوان چو کرکس بودن
به ز آن که طفیل خوان ناکس بودن
با نان جوین خویش حقا که به است
کالوده و پالوده هر خس بودن
Ett folk grunner på troens vei,
ett folk er på vishetens vei falt i formodning;
jeg frykter at det en dag lyder et rop:
å uvitende, veien er verken den eller denne.
قومی متفکرند اندر ره دین
قومی به گمان فتاده در راه یقین
میترسم از آن که بانگ آید روزی
کای بیخبران راه نه آنست و نه این
Det er en okse på himlen, og dens navn er Parvin;
en annen okse er skjult under jorden;
åpne din forstands øye ut fra visshet:
under og over de to okser, se en håndfull esler.
گاویست در آسمان و نامش پروین
یک گاو دگر نهفته در زیر زمین
چشم خردت باز کن از روی یقین
زیر و زبر دو گاو مشتی خر بین
Hadde jeg i himlen en hånd som Gud,
løftet jeg denne himmel bort fra midten;
på ny en annen himmel gjorde jeg slik,
at frimannen nådde sitt hjertes ønske med letthet.
گر بر فلکم دست بدی چون یزدان
برداشتمی من این فلک را ز میان
از نو فلکی دگر چنان ساختمی
کازاده بکام دل رسیدی آسان
Lytt ikke til tale fra tidens renkemakere;
be om klar vin fra dem i broket drakt;
de gikk én for én, de som kom før,
ingen gir tegn om de tilbakevendende.
مشنو سخن از زمانه ساز آمدگان
می خواه مروق به طراز آمدگان
رفتند یکان یکان فراز آمدگان
کس می ندهد نشان ز بازآمدگان
Å drikke vin og kretse om de skjønne
er bedre enn å dyrke en fromms hykleri;
kommer den elskende og drukne i helvete,
så ser ingen paradisets ansikt.
می خوردن و گرد نیکوان گردیدن
به زانکه بزرق زاهدی ورزیدن
گر عاشق و مست دوزخی خواهد بود
پس روی بهشت کس نخواهد دیدن
Et glad hjerte skal man ikke slite med sorg,
sin egen gode tid mot møyens stein hvesse;
hvem kjenner det skjulte, hva som vil skje?
Vin trengs og elsket, og etter behag å hvile.
نتوان دل شاد را به غم فرسودن
وقت خوش خود بسنگ محنت سودن
کس غیب چه داند که چه خواهد بودن
می باید و معشوق و به کام آسودن
Det slottet som kappedes med hjulet om side,
på hvis terskel kongenes ansikt bøyde seg —
vi så at på dets tinde en skogdue
satt og sang: kukk-kukk-kukk-kukk.
آن قصر که با چرخ همیزد پهلو
بر درگه آن شهان نهادندی رو
دیدیم که بر کنگره‌اش فاخته‌ای
بنشسته همی گفت که کوکوکوکو
Av vår komme og gang hvilken gagn?
Og av vårt livs håps tråd hvilket islett?
Så mange yndige hoder og føtter i verden
brenner og blir støv — hvor er dens røyk?
از آمدن و رفتن ما سودی کو
وز تار امید عمر ما پودی کو
چندین سروپای نازنینان جهان
می‌سوزد و خاک می‌شود دودی کو
Når av legemet farer din og min rene sjel,
legger man et par tegl på din og min grav;
og så til andres gravtegl
i et annet legeme knuger man ditt og mitt støv.
از تن چو برفت جان پاک من و تو
خشتی دو نهند بر مغاک من و تو
و آنگاه برای خشت گور دگران
در کالبدی کشند خاک من و تو
Drikk, for himlen har mot din og min undergang
en hensikt mot din og min rene sjel;
sett deg på gresset og drikk klar vin,
for dette gresset spirer mye av ditt og mitt støv.
می‌خور که فلک بهر هلاک من و تو
قصدی دارد بجان پاک من و تو
در سبزه نشین و می روشن میخور
کاین سبزه بسی دمد ز خاک من و تو
Alt annet enn vin, jo mindre jo bedre;
vinen også fra teltskjønnes hånd er bedre;
rus og kalandari og villfarelse er bedre;
én slurk vin fra måne til fisk er bedre.
از هر چه بجز می است کوتاهی به
می هم ز کف بتان خرگاهی به
مستی و قلندری و گمراهی به
یک جرعه می ز ماه تا ماهی به
Se, av morgenbrisen er rosens skjørt flerret,
nattergalen er av rosens skjønnhet jublende;
sett deg i rosens skygge, for denne rosen mye
drysser i støvet, og vi er blitt støv.
بنگر ز صبا دامن گل چاک شده
بلبل ز جمال گل طربناک شده
در سایه گل نشین که بسیار این گل
در خاک فرو ریزد و ما خاک شده
Hvor lenge skal jeg ete den sorg om jeg har eller ei,
og fører jeg dette livet i glede eller ei?
Fyll vinbegeret, for det er meg ei klart,
om jeg puster ut det åndedraget jeg trekker inn, eller ei.
تا کی غم آن خورم که دارم یا نه
وین عمر به خوشدلی گذارم یا نه
پرکن قدح باده که معلومم نیست
کاین دم که فرو برم برآرم یا نه
Én slurk gammel vin er bedre enn et nytt rike,
og av alt annet enn vin er veien ut bedre;
i hånden er hundre ganger bedre enn Fereiduns trone
vintønnens tegl enn Kai-Khosraus rike.
یک جرعه می کهن ز ملکی نو به
وز هرچه نه می طریق بیرون شو به
در دست به از تخت فریدون صد بار
خشت سر خم ز ملک کیخسرو به
Den delen av verden du spiser eller kler deg i,
er du unnskyldt om du strever etter den;
resten er ikke engang gratis noe verd — pass på
at du ei selger det dyre livet for den.
آن مایه ز دنیا که خوری یا پوشی
معذوری اگر در طلبش میکوشی
باقی همه رایگان نیرزد هشدار
تا عمر گرانبها بدان نفروشی
Av vårens komme og vinterens gang
rulles vår værens blader sammen;
drikk vin! et ikke sorg, for den vise sa:
verdens sorger er gift, og dens motgift vin.
از آمدن بهار و از رفتن دی
اوراق وجود ما همی گردد طی
می خور! مخور اندوه که فرمود حکیم
غمهای جهان چو زهر و تریاقش می
Av en pottemaker kjøpte jeg en gang en krukke,
den krukken talte om alle slags hemmeligheter:
en konge var jeg som hadde et gyllent beger,
nå er jeg blitt hver rus’ krukke.
از کوزه‌گری کوزه خریدم باری
آن کوزه سخن گفت ز هر اسراری
شاهی بودم که جام زرینم بود
اکنون شده‌ام کوزه هر خماری
Å du, som er de fires og de syvs frukt,
og av de sju og de fire stadig i kval —
drikk vin, for tusen ganger mer sa jeg deg:
din tilbakekomst er der ei, gikk du, så gikk du.
ای آنکه نتیجهٔ چهار و هفتی
وز هفت و چهار دایم اندر تفتی
می خور که هزار بار بیشت گفتم
باز آمدنت نیست چو رفتی رفتی
Å hjerte, til gåtenes hemmelighet når du ikke;
til de klokes skarpe punkt når du ikke;
her av rubinvinen gjør deg et paradis,
for dit, hvor paradis er, når du eller ei.
ایدل تو به اسرار معما نرسی
در نکته زیرکان دانا نرسی
اینجا به می لعل بهشتی می ساز
کانجا که بهشت است رسی یا نرسی
Å venn, hør av meg sannheten i ett ord:
vær med rubinvinen og med en sølvkroppet;
for han som gjorde verden, er sorgløs
om et bart som ditt og et skjegg som mitt.
ای دوست حقیقت شنواز من سخنی
با باده لعل باش و با سیم تنی
کانکس که جهان کرد فراغت دارد
از سبلت چون تویی و ریش چو منی
Å gid det var et sted å hvile,
eller denne lange veien nådde frem;
gid etter hundretusen år fra jordas hjerte
som gress håpet spiret.
ای کاش که جای آرمیدن بودی
یا این ره دور را رسیدن بودی
کاش از پی صد هزار سال از دل خاک
چون سبزه امید بر دمیدن بودی
Mot steinen slo jeg i natt den kashanske krukken,
beruset var jeg, at jeg gjorde denne dårskapen;
til meg på sin sjels tunge sa krukken:
jeg var som du, og du blir også som jeg.
بر سنگ زدم دوش سبوی کاشی
سرمست بدم که کردم این عیاشی
با من به زبان حال می‌گفت سبو
من چون تو بدم تو نیز چون من باشی
Fant jeg på håpets gren en frukt,
fant jeg også min egen tråds ende;
hvor lenge av værens fengsels trengsel —
å gid jeg fant en dør til ikke-væren.
بر شاخ امید اگر بری یافتمی
هم رشته خویش را سری یافتمی
تا چند ز تنگنای زندان وجود
ای کاش سوی عدم دری یافتمی
Ta begeret og krukken, å hjertesøkende,
sett deg sorgløs på marken og ved bekkens bredd;
mangen kostbar person gjorde dette dårlige hjulet
hundre ganger til beger og hundre ganger til krukke.
بر گیر پیاله و سبو ای دلجوی
فارغ بنشین بکشتزار و لب جوی
بس شخص عزیز را که چرخ بدخوی
صد بار پیاله کرد و صد بار سبوی
En olding så jeg i vinhusets hus,
jeg sa: gir du ei nytt om de bortdragne?
Han sa: drikk vin, for som oss er mange
gått, og nytt er aldri vendt tilbake.
پیری دیدم به خانهٔ خماری
گفتم نکنی ز رفتگان اخباری
گفتا می خور که همچو ما بسیاری
رفتند و خبر باز نیامد باری
Hvor lenge tale om fem og fire, å saki?
Sorgen, likegyldig: én eller hundretusen, å saki;
støv er vi alle, spill på harpen, å saki;
vind er vi alle, bring vinen, å saki.
تا چند حدیث پنج و چار ای ساقی
مشکل چه یکی چه صد هزار ای ساقی
خاکیم همه چنگ بساز ای ساقی
بادیم همه باده بیار ای ساقی
Så mye som jeg ser til hver side,
i hagen strømmer av Kausar en bekk;
sletta er som paradis, ros Kausar mindre —
sett deg i paradis med en paradis-ansiktet.
چندان که نگاه می‌کنم هر سویی
در باغ روان است ز کوثر جویی
صحرا چو بهشت است ز کوثر کم گوی
بنشین به بهشت با بهشتی رویی
Vær glad, for din lidenskap ble kokt i går,
og av lengselen etter deg ble man fri i går;
hva skal jeg fortelle — på din anmodning i går
ordnet man din morgendags sak i går.
خوش باش که پخته‌اند سودای تو دی
فارغ شده‌اند از تمنای تو دی
قصه چه کنم که به تقاضای تو دی
دادند قرار کار فردای تو دی
Til pottemakerens verksted gikk jeg for å overveie,
ved skivens fot så jeg mesteren stå;
dristig gjorde han krukkens hank og munn
av en konges hode og en tiggers hånd.
در کارگه کوزه‌گری کردم رای
در پایه چرخ دیدم استاد بپای
میکرد دلیر کوزه را دسته و سر
از کله پادشاه و از دست گدای
I mitt hjertes øre hvisket himlen i skjul:
skjebnens bud, vet du det, av meg vet du;
hadde jeg i mitt eget kretsløp makt,
frelste jeg meg av den svimlende kretsingen.
در گوش دلم گفت فلک پنهانی
حکمی که قضا بود ز من میدانی
در گردش خویش اگر مرا دست بدی
خود را برهاندمی ز سرگردانی
Av den vinkrukken der det ei er skade,
fyll et beger, drikk, og gi meg et annet,
før, å avgud, ved en eller annen veikant
av ditt og mitt støv pottemakeren en krukke gjør.
زان کوزهٔ می که نیست در وی ضرری
پر کن قدحی بخور بمن ده دگری
زان پیشتر ای صنم که در رهگذری
خاک من و تو کوزه‌کند کوزه‌گری
Var min komme av meg, var jeg ei kommet;
og var også min gang av meg, når gikk jeg da?
Bedre var det at i dette falne kloster
var jeg ei kommet, ei gått og ei vært.
گر آمدنم بخود بدی نامدمی
ور نیز شدن بمن بدی کی شدمی
به زان نبدی که اندر این دیر خراب
نه آمدمی نه شدمی نه بدمی
Fås av hvetens kjerne et brød,
og av vinen et par manna, og et fårelår,
med en tulipankinnet og en haves krok —
det var en nytelse som ei er på hver sultans mål.
گر دست دهد ز مغز گندم نانی
وز می دو منی ز گوسفندی رانی
با لاله رخی و گوشه بستانی
عیشی بود آن نه حد هر سلطانی
Var himlens gjerning med rettferd oppmålt,
var himlens hele tilstand behagelig;
og var det i tingene på himlen rettferd,
når var de fortjentes sinn blitt krenket?
گر کار فلک به عدل سنجیده بدی
احوال فلک جمله پسندیده بدی
ور عدل بدی بکارها در گردون
کی خاطر اهل فضل رنجیده بدی
Pass på, pottemaker, stå stille, er du edru,
hvor lenge skal du plage mennesket i leiret?
Fereiduns finger og Kai-Khosraus håndflate
la du på skiven — hva bilder du deg inn?
هان کوزه‌گرا بپای اگر هشیاری
تا چند کنی بر گل مردم خواری
انگشت فریدون و کف کیخسرو
بر چرخ نهاده‌ای چه می‌پنداری
Ved morgendrikkens stund, å velsignet-fotede avgud,
komponer en sang og bring vinen frem,
for i jorden slo hundretusen Jamer og Kaier
denne Tir-månedens komme og Dei-månedens gang.
هنگام صبوح ای صنم فرخ پی
برساز ترانه‌ای و پیش‌آور می
کافکند بخاک صد هزاران جم و کی
این آمدن تیرمه و رفتن دی

Siter dette avsnittet

Rubaiyat

Velg et format, og klikk på Kopier. Permalenken tar enhver leser nøyaktig til denne delen.

Støtt dette prosjektet

Gratis å lese her. Kjøp e-boken for å støtte arbeidet.

E-bok kommer snart

E-bokutgaven på dette språket er på vei.(Norsk bokmål)