Rubaiyat
رباعیات
Innledende merknad
Omar Khayyam (1048–1131) var ikke i sin levetid berømt som dikter. Han var sin tids største matematiker og astronom i Persia: geometeren som klassifiserte og løste tredjegradsligningene, astronomen som Malik-shah ga i oppdrag å reformere kalenderen i Isfahan. Firlinjene begynte først senere å vandre under hans navn og samlet seg underveis om ham. Fra hans levetid er ingen samling bevart, og de tidligste tilskrivningene setter inn tiår etter hans død; da de store håndskriftantologiene ble satt sammen, var hundrevis av herreløse firlinjer — noen av kjente diktere, mange anonyme — drevet inn i hans rykte-tyngdefelt. Enhver utgave av Rubaiyat er derfor et skjønn. Denne oversettelsen gjengir Mohammad-Ali Foroughis og Qasem Ghanis utvalg (Teheran, 1942), det toneangivende moderne kritiske valget: 178 firlinjer, siktet etter stemmens ensartethet og vitnesbyrdets tidlighet, her nummerert som i den utgaven. Der en firlinje også sirkulerer under andre dikteres navn, sier apparatet det — tvilen hører til funnet, og leseren har rett til den.
Rubai-en selv er den persiske diktningens tetteste argumenterende form: fire halvvers, der det første paret setter en scene eller en forutsetning, det tredje vender, og det fjerde legger hele diktets vekt med ett slag. Khayyams firlinjer er argumenter i det små, og de argumenterer som geometeren han var: da ingen er vendt tilbake med bud fra himmelen, da himmelens hjul knuser den vise som narren, da leiret under din fot en gang var et ansikt, derfor fyll begeret nå. Rekvisittene er få og konkrete: krukken, pottemakeren, tulipanen, det grønne gresset over en grav, månen som vil skinne videre når den ikke lenger finner oss. Av det bygger han et verk som er skeptisk uten bitterhet og nytende uten rus — stemmen fra en mann som har oppmålt himlene og sluttet at et åndedrag nåtid er den eneste eiendom det er verdt å holde fast på.
Verden har siden 1859 nesten utelukkende kjent denne diktningen gjennom Edward FitzGerald — og FitzGerald oversatte, etter sin egen muntre tilståelse, ikke. Han smeltet firlinjer sammen, fant på andre i tillegg, tredde det hele på en selvoppfunnet dagsbue og kledde det i en victoriansk musikk som er hans virkelige og blivende bragd. ,,A jug of wine, a loaf of bread” og ,,the moving finger writes” er FitzGerald; det Khayyam skrev, er karrigere, fremmedere og mer direkte. Også den norske tradisjonen har oftest glattet eller rimet. Denne utgaven er den andre kontrakten: hver firlinje tro mot persisk, én norsk linje per halvvers, i Foroughi–Ghanis orden, med kildeteksten ved siden av. Meningen tvinges ikke i rim; der FitzGeralds berømte linjer overskygger en virkelig original, peker notene over, så leseren ser begge deler: hva persisken sier, og hva victorianeren gjorde av den. Vidden, kulden og ømheten er Khayyams egne; de trenger ingen forbedring.
løs med din egen skjønnhet vår vanske:
én krukke vin, så vi kan drikke den sammen,
før man former krukker av vårt leire.
حل کن به جمال خویشتن مشکل ما
یک کوزه شراب تا به هم نوش کنیم
زآن پیش که کوزهها کنند از گل ما
hold da nå dette grublende hjerte glad;
drikk vin i måneskinn, å måne — for månen
skinner lenge ennå og finner oss ikke.
حالی خوش دار این دل پرسودا را
می نوش به ماهتاب ای ماه که ماه
بسیار بتابد و نیابد ما را
leses bare nå og da, ikke uopphørlig;
men om begerets rand bor et vers,
som overalt leses uten opphør.
گهگاه نه بر دوام خوانند آن را
بر گرد پیاله آیتی هست مقیم
کاندر همه جا مدام خوانند آن را
bygg ikke din grunnvoll på list og renker;
og bryst deg ikke av at du ikke drikker vin:
du sluker hundre biter som vinen er slave for.
بنیاد مکن تو حیله و دستان را
تو غره بدان مشو که می مینخوری
صد لقمه خوری که می غلام است آن را
mitt kinn som tulipanen, min vekst som sypressen —
det ble aldri klart hvorfor i støvets lysthus
evighetens maler pyntet meg.
چون لاله رخ و چو سرو بالاست مرا
معلوم نشد که در طربخانۀ خاک
نقاش ازل بهر چه آراست مرا
sjel og hjerte og beger og vinflekket kappe;
frie fra håpet om nåde og frykten for straff,
løste fra jord og vind og ild og vann.
جان و دل و جام و جامه پر درد شراب
فارغ ز امید رحمت و بیم عذاب
آزاد ز خاک و باد و از آتش و آب
uten rosenrød vin bør man ikke leve.
Dette gresset, som i dag er oss et skueplass,
hvis skueplass er det når det gror av vårt støvs gress?
بی بادهٔ گلرنگ نمیباید زیست
این سبزه که امروز تماشاگه ماست
تا سبزهٔ خاک ما تماشاگه کیست
hvorfor hviler din hånd da fra vinbegeret?
Drikk, for tiden er en troløs fiende,
og å nå en slik dag er vanskelig.
دست تو ز جام می چرا بیکار است
می خور که زمانه دشمنی غدار است
دریافتن روز چنین دشوار است
og din tanke om morgendagen er intet uten drøm;
sløs ikke dette åndedraget, om ikke ditt hjerte er galt,
for dette gjenværende livs pris ses ikke.
واندیشهٔ فردات به جز سودا نیست
ضایع مکن این دم ار دلت شیدا نیست
کاین باقی عمر را بها پیدا نیست
og ble forvirret i fem og fire og seks og sju —
drikk vin, du vet ikke hvorfra du er kommet;
vær glad, du vet ikke hvorhen du skal gå.
حیران شده در پنج و چهار و شش و هفت
می نوش ندانی ز کجا آمدهای
خوش باش ندانی به کجا خواهی رفت
tyranni er din gamle skikk;
å jord, om ditt bryst ble flerret opp,
hvor mange kostbare perler er det i ditt bryst!
بیدادگری شیوهٔ دیرینهٔ توست
ای خاک اگر سینه تو بشکافند
بس گوهر قیمتی که در سینهٔ توست
plutselig forlater den rene sjelen ditt legeme;
sett deg på gresset og lev glad noen dager,
før gresset spirer av ditt støv.
ناگه برود ز تن روان پاکت
بر سبزه نشین و خوش بزی روزی چند
زآن پیش که سبزه بر دمد از خاکت
men ingen har gjennomboret undersøkelsens perle;
enhver sa noe ut fra sin egen lidenskap,
men om det som er, kan ingen tale.
کس نیست که این گوهر تحقیق بسفت
هر کس سخنی از سر سودا گفتند
زآن روی که هست کس نمیداند گفت
var i lenker av en skjønnhets lokk;
dette øret du ser på dens hals,
var en hånd som hvilte om en venns hals.
در بند سر زلف نگاری بودهست
این دسته که بر گردن او میبینی
دستیست که بر گردن یاری بودهست
er av en konges øye og en vesirs hjerte;
hvert beger vin som er i en drukkens hånd,
er av en rus’ kinn og en skjult leppe.
از دیدهٔ شاهی و دل دستوریست
هر کاسهٔ می که بر کف مخموریست
از عارض مستی و لب مستوریست
det brokete morgen-og-kvelds hvilested —
er et gilde som er hundre Jamshiders rest,
et slott som er hundre Bahramers støtte.
som vann i bekken, som vind på sletta;
aldri plaget to dagers sorg meg:
den dagen som ikke er kommet, og den som er gått.
چون آب به جویبار و چون باد به دشت
هرگز غم دو روز مرا یاد نگشت
روزی که نیامدهست و روزی که گذشت
på engens flate det hjerteoppmuntrende ansiktet søtt;
om i går, som gikk, hva du enn sier, er ei søtt —
vær glad og tal ei om i går, for i dag er søtt.
در صحن چمن روی دلافروز خوش است
از دی که گذشت هر چه گویی خوش نیست
خوش باش و ز دی مگو که امروز خوش است
den dreiende himmel var alt i arbeid;
hvorhen du enn setter din fot på jordas overflate,
var det en skjønnhets øyestein.
گردنده فلک نیز بکاری بوده است
هرجا که قدم نهی تو بر روی زمین
آن مردمک چشم نگاری بودهست
Jeg ble trett av avgudsdyrkerne i synagogen.
Khayyam, hvem sa at én ville komme i helvete?
Hvem gikk til helvete, og hvem kom fra paradis?
بیزار شدم ز بتپرستان کنشت
خیام ، که گفت دوزخی خواهد بود
که رفت به دوزخ و که آمد ز بهشت
finner ikke engang den drukne det rett å bryte;
så mange yndige hoder og føtter, av hoder og hender —
hvis kjærlighet føyet dem, hvis hat brøt dem?
بشکستن آن روا نمیدارد مست
چندین سر و پای نازنین از سر و دست
از مهر که پیوست و به کین که شکست
gå da, lev glad, om det enn skjer deg urett;
vær hos de forstandige, for ditt legemes grunnstoff
er et fnugg og en bris og et støv og et åndedrag.
رو شاد بزی اگرچه بر تو ستمیست
با اهل خرد باش که اصل تن تو
گردی و نسیمی و غباری و دمیست
reis deg og fatt fast beslutning om vinbegeret,
for dette gresset, som i dag er ditt skueplass,
gror i morgen helt av ditt støv.
برخیز و به جام باده کن عزم درست
کاین سبزه که امروز تماشاگه توست
فردا همه از خاک تو برخواهد رست
fant den rosens ansikt og vinbegeret leende;
den kom og sa på sjelens tunge i mitt øre:
forstå at det svunne livet kan man ikke få igjen.
روی گل و جام باده را خندان یافت
آمد به زبان حال در گوشم گفت
دریاب که عمر رفته را نتوان یافت
regn himlen for syvfold eller åttefold;
da man skal dø og alle ønsker etterlate,
er det likegyldig om mauren eter i graven eller ulven på sletta.
خواهی تو فلک هفت شمر خواهی هشت
چون باید مرد و آرزوها همه هشت
چه مور خورد به گور و چه گرگ به دشت
med en tulipankinnet, om du har anledning;
drikk vin med glede, for dette gamle hjulet
legger deg plutselig som støv til jorden.
با لالهرخی اگر تو را فرصت هست
می نوش به خرمی که این چرخ کهن
ناگاه تو را چو خاک گرداند پست
kan man ikke sitte hele livet i tvilens håp;
pass på at vi ikke legger vinbegeret fra hånden:
i uvitenheten, hvilken forskjell på edru og drukken?
نتوان به امید شک همه عمر نشست
هان تا ننهیم جام می از کف دست
در بیخبری مرد چه هشیار و چه مست
da det i alt som er, er mangel og brudd,
forestill deg at intet er, som er i verden,
tenk at alt er, som ikke er i verden.
چون هست به هرچه هست نقصان و شکست
انگار که هرچه هست در عالم نیست
پندار که هرچه نیست در عالم هست
var en avguds håndflate og en skjønnhets ansikt;
hvert tegl som er på en hvelvings tinde,
var en vesirs finger eller en sultans hode.
کفّ صنمیّ و چهرهٔ جانانیست
هر خشت که بر کنگرهٔ ایوانیست
انگشت وزیر یا سر سلطانیست
hvorfor kastet han den i mangel og brist?
Ble den god, hvorfor var da bruddet?
Og ble den ei god, hvis skyld er disse formene?
از بهر چه اوفکندش اندر کم و کاست
گر نیک آمد شکستن از بهر چه بود
ور نیک نیامد این صور عیب که راست
om denne innretning vet ingens sjel;
det er intet herberge uten i jordas hjerte —
drikk vin, for slike fabler er ikke korte.
زین تعبیه جان هیچکس آگه نیست
جز در دل خاک هیچ منزلگه نیست
می خور که چنین فسانهها کوته نیست
av søvn sprang det for ingen gledens blomst;
hva gjør du, som med døden er paret?
Drikk vin, for under jorden skal man sove.
کز خواب کسی را گل شادی نشکفت
کاری چه کنی که با اجل باشد جفت؟
می خور که به زیر خاک میباید خفت
ses verken begynnelse eller ende;
ingen taler et øyeblikk sant om denne saken:
hvorfra denne komme, og hvorhen denne gang?
او را نه بدایت نه نهایت پیداست
کس مینزند دمی در این معنی راست
کاین آمدن از کجا و رفتن به کجاست
gir meg ett beger vin ved åkerens rand —
hvor stygt allmuen enn holder det for,
er jeg ringere enn hunden om jeg nevner paradisets navn.
یک ساغر می دهد مرا بر لب کشت
هر چند به نزد عامه این باشد زشت
سگ به ز من است اگر برم نام بهشت
til tilintetgjørelsens hemmeligheters forheng skal du gå;
drikk vin, du vet ikke hvorfra du er kommet;
vær glad, du vet ikke hvorhen du skal gå.
در پردۀ اسرار فنا خواهی رفت
می نوش ندانی از کجا آمدهای
خوش باش ندانی به کجا خواهی رفت
forstå at om en uke ble de til støv;
drikk vin og pluk en rose, for før du ser opp,
ble rosen til støv og gresset til skarn.
دریاب که هفته دگر خاک شدهست
می نوش و گلی بچین که تا درنگری
گل خاک شدهست و سبزه خاشاک شدهست
møyen er øket og roen forringet;
takk dog Gud for at alt ulykkens opphav
ikke skal begjæres av noen annen.
محنت همه افزوده و راحت کم و کاست
شکر ایزد را که آنچه اسباب بلاست
ما را ز کس دگر نمیباید خواست
med et par tre venner og en houri-formet skjønnhet —
bring begeret frem, for de som drikker ved daggry,
er fri av moskeen og løst fra synagogen.
با یک دو سه اهل و لعبتی حورسرشت
پیش آر قدح که بادهنوشان صبوح
آسوده ز مسجدند و فارغ ز کنشت
og er det på ditt legeme et liv som stram drakt —
i legemets telt, som er deg et halvtak,
pass på, len deg ikke, for dets fire staker er skjøre.
ور بر تن تو عمر لباسی چستست
در خیمه تن که سایبانیست ترا
هان تکیه مکن که چارمیخش سستست
jeg sier at druens saft er søt;
ta dette rede og slipp det på borg,
for trommens lyd er søt på avstand.
من میگویم که آب انگور خوش است
این نقد بگیر و دست از آن نسیه بدار
کآواز دهل شنیدن از دور خوش است
det er falsk tale, hjertet kan ikke festes til den;
kom den elskende og vindrikker i helvete,
så du i morgen paradis så tomt som din håndflate.
قولیست خلاف ، دل در آن نتوان بست
گر عاشق و میخواره به دوزخ باشند
فردا بینی بهشت همچون کف دست
gjorde meg til paradisets folk eller til stygt helvetes;
et beger og en avgud og en lutt ved åkerens rand —
disse tre er meg rede og deg paradis på borg.
از اهل بهشت کرد یا دوزخ زشت
جامی و بتی و بربطی بر لب کشت
این هرسه مرا نقد و تو را نسیه بهشت
drikk et øyeblikk, bedre enn dette kan du ikke finne;
vær glad og tenk ikke på at måneskinnet lenge
over gravene én for én ennå skal skinne.
می نوش دمی بهتر از این نتوان یافت
خوش باش و میندیش که مهتاب بسی
اندر سر خاک یک به یک خواهد تافت
å være fri av vantro og tro er min tro;
jeg spurte tidens brud: hva er din brudegave?
Hun sa: ditt glade hjerte er min brudegave.
فارغ بودن ز کفر و دین دین من است
گفتم به عروس دهر کابین تو چیست
گفتا دل خرم تو کابین من است
begeret er legemet, og dets vin er sjelen;
det krystallbegeret som av vin ler,
er en tåre der hjertets blod er skjult.
جسم است پیاله و شرابش جان است
آن جام بلورین که ز می خندان است
اشکی است که خون دل در او پنهان است
ditt utbytte av ungdommens tid er dette;
i rosens, vinens og de drukne venners tid
vær glad et øyeblikk, for livet er dette.
خود حاصلت از دور جوانی این است
هنگام گل و باده و یاران سرمست
خوش باش دمی که زندگانی این است
glede og sorg, som er i skjebne og forutbestemmelse —
legg det ikke over på himlen, for på fornuftens vei
er himlen tusen ganger mer hjelpeløs enn du.
شادی و غمی که در قضا و قدر است
با چرخ مکن حواله کاندر ره عقل
چرخ از تو هزار بار بیچارهتر است
var det av en fyrstes blods rødme;
hvert fiolstrå som av jorden gror,
er et skjønnhetsmerke som var på en skjønnhets kinn.
از سرخی خون شهریاری بودهست
هر شاخ بنفشه کز زمین میروید
خالیست که بر رخ نگاری بودهست
var før meg og deg en krone og en signetring;
fei støvet av den yndiges kinn med sømmelighet,
for også det var et yndig, deilig ansikt.
پیش از من و تو تاج و نگینی بودهست
گرد از رخ نازنین به آزرم فشان
کآن هم رخ خوب نازنینی بودهست
som om det grodde av en engleaktigs leppe;
sett ikke din fot på gresset med forakt,
for det gresset grodde av en tulipankinnets støv.
گویی ز لب فرشتهخویی رستهست
پا بر سر سبزه تا به خواری ننهی
کآن سبزه ز خاک لالهرویی رستهست
bedre enn Qobads trone og Tus’ herredømme;
hvert sukk som en spilloppmaker støter ut ved daggry,
er bedre enn de hyklerske frommes bønn.
og i fullkommenhetens forsamling fellenes lys —
fant ei vei ut av denne mørke natt,
fortalte en fabel og sank i søvn.
در جمع کمال شمع اصحاب شدند
ره زین شب تاریک نبردند برون
گفتند فسانهای و در خواب شدند
uten dem ble alle ting ordnet;
i dag har man kastet et påskudd frem,
i morgen er alt det som var lagt til rette.
بی او همه کارها بپرداختهاند
امروز بهانهای درانداختهاند
فردا همه آن بود که درساختهاند
enhver løper etter sitt eget ønske et løp;
denne gamle verden blir for ingen tilbake:
de gikk, og vi går, og andre kommer og går.
هر کس به مراد خویش یک تک به دوند
این کهنهجهان به کس نماند باقی
رفتند و رویم دیگر آیند و روند
hvor mange brennemerker han satte på det sorgfulle hjerte;
mange rubinlepper og moskusduftende lokker
la han i jordas tromme og støvets eske.
بس داغ که او بر دل غمناک نهاد
بسیار لب چو لعل و زلفین چو مشک
در طبل زمین و حقهٔ خاک نهاد
for ingen åpner de hemmeligheten;
skjebnen viser oss bare så mye:
vårt livs beger er det de oppmåler.
بر هیچکسی راز همینگشایند
ما را ز قضا جز این قدر ننمایند
پیمانهٔ عمر ماست میپیمایند
er de vises tviles årsaker;
pass på at du ikke mister forstandens tråds ende,
for de som styrer, er selv fortumlet.
اسباب تردد خردمنداناند
هان تا سر رشتهٔ خرد گم نکنی
کآنان که مدبرند سرگرداناند
og av min gang vokste dens glans og verdighet ikke;
og fra ingen har mine to ører hørt
hvorfor denne min komme og gang var.
وز رفتن من جلال و جاهش نفزود
وز هیچ کسی نیز دو گوشم نشنود
کاین آمدن و رفتنم از بهر چه بود
dråpen, når den bærer muslingens fengsel, blir perle;
blir eiendommen ei tilbake, bli hodet på plass:
begeret, når det tømmes, fylles igjen.
قطره چو کشد حبس صدف در گردد
گر مال نماند سر بماناد به جای
پیمانه چو شد تهی دگر پر گردد
og av dødens hånd ble mangen lever til blod;
ingen kom fra hin verden, så jeg kunne spørre ham
hvordan det gikk verdens reisende.
وز دست اجل بسی جگرها خون شد
کس نآمد از آن جهان که پرسم از وی
کاحوال مسافران دنیا چون شد
og hint livets friske vår ble til vinter;
gledens fugl, hvis navn var ungdom —
akk, jeg vet ikke når den kom og når den gikk.
و آن تازه بهار زندگانی دی شد
آن مرغ طرب که نام او بود شباب
افسوس ندانم که کی آمد کی شد
verken navn av oss eller spor vil være;
før dette var vi ei, og det skjedde ingen brist;
heretter, når vi ikke er, det samme vil være.
نی نام ز ما و نی نشان خواهد بود
زین پیش نبودیم و نبد هیچ خلل
زین پس چو نباشیم همان خواهد بود
sier deg selv hundre ganger om dagen:
grip dette ditt øyeblikk, for du er ikke det gresset
som man meier, og det gror igjen.
روزی صد بار خود تو را میگوید
دریاب تو این یک دم وقتت که نهای
آن تره که بدروند و دیگر روید
grip et øyeblikk som med jubel går;
saki, hvorfor eter du fellenes morgendags sorg?
Bring begeret frem, for natten går.
دریاب دمی که با طرب میگذرد
ساقی غم فردای حریفان چه خوری
پیش آر پیاله را که شب میگذرد
og fra meg kommer alle ting galt;
sjelen tok beslutning om å reise, og jeg sa: gå ei;
den sa: hva skal jeg gjøre, huset styrter sammen.
وز من همه کار نانکو میآید
جان عزم رحیل کرد و گفتم بمرو
گفتا چه کنم خانه فرومیآید
og av å ete mennesket ble jorden ei mett;
bild deg ikke inn at den ei har ett deg —
skynd deg ikke, den eter deg nok, det er ei for sent.
وز خوردن آدمی زمین سیر نشد
مغرور بدانی که نخوردهست تو را
تعجیل مکن هم بخورد دیر نشد
begjær den ikke, for de kloke begjærer ei;
mange som du går, og mange kommer;
grip din del, før du bortrives.
مگرای بدان که عاقلان نگرایند
بسیار چو تو روند و بسیار آیند
بربای نصیب خویش کت بربایند
hvorfor tilregnes dens godt og ondt meg da?
I går uten meg, og i dag som i går uten meg og deg —
i morgen med hvilket bevis kalles jeg for dommeren?
پس نیک و بدش ز من چرا میدانند
دی بی من و امروز چو دی بی من و تو
فردا به چه حجتم به داور خوانند
Hvor lenge løpe etter hver stygg og skjønn?
Var du enn Zamzams kilde eller livets vann,
til sist synker du i jordas hjerte.
چند از پی هر زشت و نکو خواهی شد
گر چشمهٔ زمزمی و گر آب حیات
آخر به دل خاک فروخواهی شد
før du vasker ditt ansikt med hjertets blod, skjer det ikke;
hvilken lidenskap koker du, før du som de hjertebrente
fritt gir avkall på deg selv — skjer det ikke.
رخساره بخون دل نشویی نشود
سودا چه پزی تا که چو دلسوختگان
آزاد به ترک خود نگویی نشود
så ingen noe bedre enn den rene vin;
jeg undres over vinselgerne, hva de
skulle kjøpe bedre enn det de selger.
بهتر ز می ناب کسی هیچ ندید
من در عجبم ز میفروشان کایشان
به زآنکه فروشند چه خواهند خرید
skal hjertet ikke bedrøves for mer eller mindre;
din og min sak er ikke etter ditt og mitt sinn —
det kan man ikke av voks forme med egen hånd.
دل را به کم و بیش دژم نتوان کرد
کار من و تو چنانکه رای من و توست
از موم به دست خویش هم نتوان کرد
det er stadig han selv som gjør fiendens gjerning;
man sier flaskemakeren var ei muslim —
hva sier du om ham som av gresskar skjærer flaske?
همواره همو کار عدو میسازد
گویند قرابهگر مسلمان نبود
او را تو چه گویی که کدو میسازد
befal, min avgud, at det bringes vin med måte;
fra houri og slott og paradis og helvete
sitt fri, for det er bare noe man sprer ut.
فرمای بتا که می بهاندازه دهند
از حور و قصور و ز بهشت و دوزخ
فارغ بنشین که آن هر آوازه دهند
og til å sitte har et rede —
er ingens tjener og ingens herre —
si: lev glad, for han har en skjønn verden.
از بهر نشست آشیانی دارد
نه خادم کس بود نه مخدوم کسی
گو شاد بزی که خوشجهانی دارد
av forgjeves sorg er det ingen gagn;
fyll begeret med vin og legg det snart i min hånd,
for det som skulle skje, er alt sammen skjedd.
غم خوردن بیهوده نمیدارد سود
پر کن قدح می به کفم درنه زود
تا باز خورم که بودنیها همه بود
skyen vasker støv av rosenhagens ansikt;
nattergalen på sin sjels tunge til den gule rose
roper uopphørlig: vin må drikkes.
ابر از رخ گلزار همیشوید گرد
بلبل به زبان حال خود با گل زرد
فریاد همیکند که می باید خورد
befal at det bringes rosenrød vin;
du er ikke gull, å sorgløse uvitende, som man
legger i jorden og atter graver opp.
فرمای که تا بادهٔ گلگون آرند
تو زر نهای ای غافل نادان که تو را
در خاک نهند و باز بیرون آرند
eller i søken etter væren og ikke-væren?
Drikk vin, for et liv i hvis spor døden går,
går bedre i søvn eller rus.
یا در پی نیستی و هستی گذرد
می نوش که عمری که اجل در پی اوست
آن به که به خواب یا به مستی گذرد
ingen satte et skritt utenfor sirkelen;
jeg ser fra begynneren til mesteren —
avmakt er i hånden på hver som av mor ble født.
کس یک قدم از دایره بیرون ننهاد
من مینگرم ز مبتدی تا استاد
عجز است به دست هرکه از مادر زاد
fra tidens godt og ondt bryt båndet;
vin i hånd og en elskets lokk i din neve, for snart
går det forbi og blir ei, disse få dager.
از نیک و بد زمانه بگسل پیوند
می در کف و زلف دلبری گیر که زود
هم بگذرد و نماند این روزی چند
bærer din lyst og glede hodet høyt;
len deg ikke til noen av dem, for himlens kretsløp
spiller bak forhenget tusen slags spill.
عیش و طرب تو سرفرازی دارد
بر هر دو مکن تکیه که دوران فلک
در پرده هزار گونه بازی دارد
uten at den bryter den og gir den til jorden igjen;
løftet skyen som vann jordas støv,
til dommens dag ville den regne de kjæres blod.
کش نشکند و هم به زمین نسپارد
گر ابر چو آب خاک را بردارد
تا حشر همه خون عزیزان بارد
la det ei gå i annet enn glede;
pass på, for verdens lidenskaps kapital
er livet, og slik som du fører det, blir det.
مگذار که جز به شادمانی گذرد
هشدار که سرمایهٔ سودای جهان
عمر است چنان کش گذرانی گذرد
der blir vin og melk og honning;
valgte vi vinen og den elskede, hva så,
da sakens ende likevel blir slik.
آنجا می و شیر و انگبین خواهد بود
گر ما می و معشوق گزیدیم چه باک
چون عاقبت کار چنین خواهد بود
en strøm av vin og melk og honning og sukker;
fyll vinbegeret og legg det i min hånd:
ett rede er søtere enn tusen på borg.
جوی می و شیر و شهد و شکر باشد
پر کن قدح باده و بر دستم نه
نقدی ز هزار نسیه خوشتر باشد
reiser seg opp slik som de dør;
vi er med vin og elsket bestandig —
kanskje vekkes vi på oppstandelsens dag slik.
زآنسان که بمیرند چنان برخیزند
ما با می و معشوقه از آنیم مدام
باشد که به حشرمان چنان انگیزند
og tar de syttito sekters sorg bort;
vær ikke redd den eliksiren, av hvilken
du drikker én slurk og tusen lidelser viker.
و اندیشه هفتاد و دو ملت ببرد
پرهیز مکن ز کیمیایی که از او
یک جرعه خوری هزار علت ببرد
bør være mer skjult enn Anqa-fuglen;
for i muslingen blir av det skjulte til perle
den dråpen som er havets hjertes hemmelighet.
باید که نهفتهتر ز عنقا باشد
کاندر صدف از نهفتگی گردد در
آن قطره که راز دل دریا باشد
og fiolen på engen bøyer seg,
i sannhet behager knoppen meg,
for den samler sitt eget skjørt tett om seg.
بالای بنفشه در چمن خم گیرد
انصاف مرا ز غنچه خوش میآید
کاو دامن خویشتن فراهم گیرد
lite ble tilbake av hemmeligheter som ei ble kjent;
i syttito år tenkte jeg natt og dag,
og det ble meg klart at intet ble klart.
کم ماند ز اسرار که معلوم نشد
هفتاد و دو سال فکر کردم شب و روز
معلومم شد که هیچ معلوم نشد
hagen og gården blir tilbake uten deg og meg;
ditt sølv og gull, fra en mynt til et byggkorn,
spis med vennen, ellers blir det fienden til.
هم باغ و سرای بی تو و من ماند
سیم و زر خویش از درمی تا به جوی
با دوست بخور گرنه به دشمن ماند
ved dødens fot én for én sunket i støv;
vi drakk av én vin ved livets gilde,
et par tre omganger før oss drakk de seg fulle.
در پای اجل یکان یکان پست شدند
خوردیم ز یک شراب در مجلس عمر
دوری دو سه پیشتر ز ما مست شدند
én slurk vin er Kinas rike verd;
uten rubinvinen er det på jordas overflate ingen
bitterhet som er tusen søte sjeler verd.
یک جرعهٔ می مملکت چین ارزد
جز بادهٔ لعل نیست در روی زمین
تلخی که هزار جان شیرین ارزد
et støvfnugg, og ble ett med jorden;
hva er din komme og gang i denne verden?
En flue kom til syne og forsvant.
یک ذرهٔ خاک با زمین یکتا شد
آمدشدن تو اندر این عالم چیست
آمد مگسی پدید و ناپیدا شد
og av en brutt krukke et øyeblikk kaldt vann —
hvorfor skal han være undersått av en ringere enn seg,
eller hvorfor tjene en som er som han selv?
از کوزه شکستهای دمی آبی سرد
مأمور کم از خودی چرا باید بود
یا خدمت چون خودی چرا باید کرد
og bring hver frimanns fortrolige og felle;
da du vet at støvverdenens tid
er vind som snart går forbi — bring vinen.
وآن محرم و مونس هر آزاده بیار
چون میدانی که مدت عالم خاک
باد است که زود بگذرد باده بیار
og av forgjeves tanke, hvorfor bryter du ditt hjerte og din sjel?
Lev glad og før verden hen i glede,
beslutningen ble ikke tatt med deg ved sakens begynnelse.
وز فکرت بیهوده دل و جان افکار
خرم بزی و جهان به شادی گذران
تدبیر نه با تو کردهاند اول کار
legger intet på plass uten atter å bortrive;
visste de ufødte hva vi
lider av tiden, kom de ikke igjen.
ننهند به جا تا نربایند دگر
ناآمدگان اگر بدانند که ما
از دهر چه میکشیم نایند دگر
forgjeves er du ikke — forgjeves sorger et ei;
da det værende gikk og det ikke-værende ei ses,
vær glad, det værendes og ikke-værendes sorg et ei.
بیهوده نهای غمان بیهوده مخور
چون بوده گذشت و نیست نابوده پدید
خوش باش غم بوده و نابوده مخور
gledens hage med gress pyntet,
og så på det gresset én natt som en duggdråpe
satt du, og om morgenen reiste deg.
باغ طربت به سبزه آراسته گیر
و آنگاه بر آن سبزه شبی چون شبنم
بنشسته و بامداد برخاسته گیر
hvert fnugg tok avstand fra hvert fnugg;
akk, hvilken vin er dette, at de til regnskapets dag
bevisstløse og uvitende om alt ligger.
هر ذره ز هر ذره گرفتند کنار
آه این چه شراب است که تا روز شمار
بیخود شده و بیخبرند از همه کار
er et beger som alle på skift lar smake;
når turen når til deg, så sukk ei —
drikk med glede, for det er tur, ei tvang.
جامیست که جمله را چشانند بدور
نوبت چو به دور تو رسد آه مکن
می نوش به خوشدلی که دور است نه جور
et stykke leire trådte han mye på;
og det leiret sa til ham på sin sjels tunge:
jeg var som du — behandl meg vel.
بر پاره گلی لگد همی زد بسیار
و آن گل بزبان حال با او میگفت
من همچو تو بودهام مرا نیکودار
drikk, for den er ungdommens nytelses kapital;
den brenner som ild, men sorgen
slukker den som livets vann — drikk.
سرمایه لذت جوانی است بخور
سوزنده چو آتش است لیکن غم را
سازنده چو آب زندگانی است بخور
eller med en tulipankinnet, leende avgud;
drikk ikke mye, gjenta ei, gjør det ei kjent:
drikk lite, nå og da, og drikk i skjul.
یا با صنمی لاله رخی خندان خور
بسیار مخور ورد مکن فاش مساز
اندک خور و گه گاه خور و پنهان خور
fyll med rubinvin det krystallne begeret,
for dette øyeblikkelige lånet i denne forgjengelighetens krok
søker du lenge og finner ei mer.
پر بادهٔ لعل کن بلورین ساغر
کاین یکدم عاریت در این کنج فنا
بسیار بجویی و نیابی دیگر
hvem er vendt tilbake for å si oss hemmeligheten?
Så ved dette havesykens og trangs toveis hode
etterlat intet, for du kommer ei igjen.
باز آمده کیست تا به ما گوید راز
پس بر سر این دو راههٔ آز و نیاز
تا هیچ نمانی که نمیآیی باز
og se skarpt på det barnet som sikter støv;
gi det råd, si: sikt mildt, mildt,
Kai-Qobads hjerne og Parviz’ øye.
mildt, mildt drikk vin og spill på harpen,
for de som er til, varer ikke lenge,
og de som gikk, vender ingen tilbake.
نرمک نرمک باده خور و چنگ نواز
کانها که بجایند نپایند بسی
و آنها که شدند کس نمیاید باز
foran seg lagt Kai-Kavus’ kranium;
til kraniet sa den: akk, akk,
hvor er klokkenes klang og hvor trommenes klage?
kysser av kjærlighet hundre ganger dets panne;
denne tidens pottemaker et slikt fint beger
lager og slår atter mot jorden.
صد بوسه ز مهر بر جبین میزندش
این کوزهگر دهر چنین جام لطیف
میسازد و باز بر زمین میزندش
sitter du med en måneansiktet, vær glad;
da verdens saks ende er ikke-væren,
forestill deg at du ikke er — og mens du er, vær glad.
با ماهرخی اگر نشستی خوش باش
چون عاقبت کار جهان نیستی است
انگار که نیستی چو هستی خوش باش
jeg så to tusen krukker, talende og stumme;
plutselig støtte én krukke ut et skrik:
hvor er pottemakeren, krukkekjøperen og krukkeselgeren?
دیدم دو هزار کوزه گویا و خموش
ناگاه یکی کوزه برآورد خروش
کو کوزهگر و کوزهخر و کوزه فروش
som i dagenes sorg sitter trangsinnet;
drikk vin av glasset med harpens klage,
før glasset kommer mot steinen.
کو در غم ایام نشیند دلتنگ
می خور تو در آبگینه با ناله چنگ
زان پیش که آبگینه آید بر سنگ
løste jeg alle de store vanskeligheter;
listig løsnet jeg de innviklede lenker,
hver lenke ble løst, unntatt dødens lenke.
کردم همه مشکلات کلی را حل
بگشادم بندهای مشکل به حیل
هر بند گشاده شد به جز بند اجل
legg ikke fra din hånd vinbegeret og rosens skjørt,
før plutselig av dødens vind blir
vårt livs skjorte som rosens skjorte.
از دست منه جام می و دامن گل
زان پیش که ناگه شود از باد اجل
پیراهن عمر ما چو پیراهن گل
og dette åndedrags liv holder for en gevinst;
i morgen, når vi drar fra denne forgjengelighetens kloster,
er vi jevnbyrdige med de syvtusenårige.
وین یک دمِ عمر را غنیمت شمریم
فردا که ازین دیرِ فنا درگذریم
با هفتهزارسالگان سربهسریم
kan vi holde for en skyggelyktes like;
solen er lampen og verden lykten,
vi er som bilder, i hvem vi er rådville.
فانوس خیال از او مثالی دانیم
خورشید چراغ دان و عالم فانوس
ما چون صوریم کاندر او حیرانیم
før vi av tiden får et slag;
for dette stridbare hjulet gir plutselig en dag
ikke tid nok til at vi drikker en slurk vann.
زان پیش که از زمانه تابی بخوریم
کاین چرخ ستیزه روی ناگه روزی
چندان ندهد زمان که آبی بخوریم
maler mitt kinns farge i jujubens farge;
denne travle fornuften med en håndfull vin
slår jeg i ansiktet, så den synker i søvn.
رنگ رخ خود به رنگ عناب کنم
این عقل فضول پیشه را مشتی می
بر روی زنم چنانکه در خواب کنم
under jorden ser jeg de skjulte;
så mye som jeg ser mot ikke-værens ørken,
ser jeg de ufødte og de bortdragne.
در زیرزمین نهفتگان میبینم
چندانکه به صحرای عدم مینگرم
ناآمدگان و رفتگان میبینم
I verden er det likegyldig: hundreårig eller éndags;
hell vin i begeret, før vi
i pottemakernes verksted blir til krukker.
در دهر چه صد ساله چه یکروزه شویم
در ده تو بکاسه می از آن پیش که ما
در کارگه کوزهگران کوزه شویم
er det uten vin og elsket en stor feil;
hvor lenge håp og frykt av det gamle og det nye?
Da jeg er gått, hva så, verden ny eller gammel.
پس بی می و معشوق خطائیست عظیم
تا کی ز قدیم و محدث امیدم و بیم
چون من رفتم جهان چه محدث چه قدیم
og tidens hemmeligheter å si kan jeg ikke;
av tankens hav løftet forstanden frem for meg
en perle som jeg av frykt ikke kan gjennombore.
و اسرار زمانه گفت مینتوانم
از بحر تفکرم برآورد خرد
دری که ز بیم سفت مینتوانم
Gud vet at jeg ikke er det han sa;
men da jeg er kommet til denne sorgens rede,
i det minste så mye at jeg vet hvem jeg er.
ایزد داند که آنچه او گفت نیم
لیکن چو در این غم آشیان آمدهام
آخر کم از آنکه من بدانم که کیم
rettferdighetens kapital og tyranniets grunn;
vi er lave og høye og fullkomne og mangelfulle,
rustett speil og Jams beger.
سرمایهٔ دادیم و نهاد ستمیم
پستیم و بلندیم و کمالیم و کمیم
آئینهٔ زنگ خورده و جام جمیم
eller av skammens og rusens sorg;
jeg drakk vin for å være glad —
nå som du satte deg i mitt hjerte, drikker jeg ikke.
یا از غم رسوایی و مستی نخورم
من می ز برای خوشدلی میخوردم
اکنون که تو بر دلم نشستی نخورم
uten vin å bære legemets byrde kan jeg ikke;
jeg er slave av det øyeblikket der sakien sier:
ta ennå et beger — og jeg kan ikke.
بی باده کشید بارتن نتوانم
من بنده آن دمم که ساقی گوید
یک جام دگر بگیر و من نتوانم
med gaver og med sølv og gull kommer han: jeg er;
når hans lille sak en dag ordner seg,
reiser døden seg plutselig av bakhold: jeg er.
با نعمت و با سیم و زر آید که منم
چون کارک او نظام گیرد روزی
ناگه اجل از کمین برآید که منم
en tid gledet vi oss som mestre over oss selv;
hør talens ende, hva som overgikk oss:
av støv kom vi og til vind ble vi.
یک چند به استادی خود شاد شدیم
پایان سخن شنو که ما را چه رسید
از خاک در آمدیم و بر باد شدیم
ikke ett åndedrag gleder jeg meg over min egen væren;
jeg var lenge tidens lærling,
i verdens sak er jeg ennå ikke mester.
یک دمزدن از وجود خود شاد نیم
شاگردی روزگار کردم بسیار
در کار جهان هنوز استاد نیم
om i morgen, som ei er kommet, rop ikke;
på det ikke-komne og det svunne bygg ikke;
vær nå glad og sløs ikke livet i vind.
فردا که نیامده ست فریاد مکن
برنامده و گذشته بنیاد مکن
حالی خوش باش و عمر بر باد مکن
og se denne opprørs- og larmfulle verden;
konger og høvdinger og fyrster er under leiret,
se de måneansiktede i maurens munn.
وین عالم پر فتنه و پر شور ببین
شاهان و سران و سروران زیر گلند
روهای چو مه در دهن مور ببین
sett deg og før et øyeblikk hen i glede;
var det i verdens natur troskap,
var turen aldri kommet til deg fra andre.
بنشین و دمی به شادمانی گذران
در طبع جهان اگر وفایی بودی
نوبت بتو خود نیامدی از دگران
ei er annet enn å sluke kval, til sjelen rives løs —
glad av hjerte den som av denne verden snart gikk bort,
og rolig den som slett ikke kom til verden.
جز خوردن غصه نیست تا کندن جان
خرم دل آنکه زین جهان زود برفت
و آسوده کسی که خود نیامد به جهان
i hånden blir ei annet enn vind;
den bør glede seg over min død
som av dødens hånd kan bli fri.
در دست نخواهد به جز از باد بدن
آن را باید به مرگ من شاد بدن
کز دست اجل تواند آزاد بدن
verken vantro eller islam eller verden eller tro;
verken Gud eller sannhet eller lov eller visshet —
i de to verdener, hvem hadde mot til dette?
نه کفر و نه اسلام و نه دنیا و نه دین
نه حق نه حقیقت نه شریعت نه یقین
اندر دو جهان کرا بود زهره این
er bedre enn å være en uslings bords snylter;
med sitt eget byggbrød, sannelig, er det bedre,
enn av hver slyngels smuss og skarn å mettes.
به ز آن که طفیل خوان ناکس بودن
با نان جوین خویش حقا که به است
کالوده و پالوده هر خس بودن
ett folk er på vishetens vei falt i formodning;
jeg frykter at det en dag lyder et rop:
å uvitende, veien er verken den eller denne.
قومی به گمان فتاده در راه یقین
میترسم از آن که بانگ آید روزی
کای بیخبران راه نه آنست و نه این
en annen okse er skjult under jorden;
åpne din forstands øye ut fra visshet:
under og over de to okser, se en håndfull esler.
یک گاو دگر نهفته در زیر زمین
چشم خردت باز کن از روی یقین
زیر و زبر دو گاو مشتی خر بین
løftet jeg denne himmel bort fra midten;
på ny en annen himmel gjorde jeg slik,
at frimannen nådde sitt hjertes ønske med letthet.
برداشتمی من این فلک را ز میان
از نو فلکی دگر چنان ساختمی
کازاده بکام دل رسیدی آسان
be om klar vin fra dem i broket drakt;
de gikk én for én, de som kom før,
ingen gir tegn om de tilbakevendende.
می خواه مروق به طراز آمدگان
رفتند یکان یکان فراز آمدگان
کس می ندهد نشان ز بازآمدگان
er bedre enn å dyrke en fromms hykleri;
kommer den elskende og drukne i helvete,
så ser ingen paradisets ansikt.
به زانکه بزرق زاهدی ورزیدن
گر عاشق و مست دوزخی خواهد بود
پس روی بهشت کس نخواهد دیدن
sin egen gode tid mot møyens stein hvesse;
hvem kjenner det skjulte, hva som vil skje?
Vin trengs og elsket, og etter behag å hvile.
وقت خوش خود بسنگ محنت سودن
کس غیب چه داند که چه خواهد بودن
می باید و معشوق و به کام آسودن
på hvis terskel kongenes ansikt bøyde seg —
vi så at på dets tinde en skogdue
satt og sang: kukk-kukk-kukk-kukk.
بر درگه آن شهان نهادندی رو
دیدیم که بر کنگرهاش فاختهای
بنشسته همی گفت که کوکوکوکو
Og av vårt livs håps tråd hvilket islett?
Så mange yndige hoder og føtter i verden
brenner og blir støv — hvor er dens røyk?
وز تار امید عمر ما پودی کو
چندین سروپای نازنینان جهان
میسوزد و خاک میشود دودی کو
legger man et par tegl på din og min grav;
og så til andres gravtegl
i et annet legeme knuger man ditt og mitt støv.
خشتی دو نهند بر مغاک من و تو
و آنگاه برای خشت گور دگران
در کالبدی کشند خاک من و تو
en hensikt mot din og min rene sjel;
sett deg på gresset og drikk klar vin,
for dette gresset spirer mye av ditt og mitt støv.
قصدی دارد بجان پاک من و تو
در سبزه نشین و می روشن میخور
کاین سبزه بسی دمد ز خاک من و تو
vinen også fra teltskjønnes hånd er bedre;
rus og kalandari og villfarelse er bedre;
én slurk vin fra måne til fisk er bedre.
می هم ز کف بتان خرگاهی به
مستی و قلندری و گمراهی به
یک جرعه می ز ماه تا ماهی به
nattergalen er av rosens skjønnhet jublende;
sett deg i rosens skygge, for denne rosen mye
drysser i støvet, og vi er blitt støv.
بلبل ز جمال گل طربناک شده
در سایه گل نشین که بسیار این گل
در خاک فرو ریزد و ما خاک شده
og fører jeg dette livet i glede eller ei?
Fyll vinbegeret, for det er meg ei klart,
om jeg puster ut det åndedraget jeg trekker inn, eller ei.
وین عمر به خوشدلی گذارم یا نه
پرکن قدح باده که معلومم نیست
کاین دم که فرو برم برآرم یا نه
og av alt annet enn vin er veien ut bedre;
i hånden er hundre ganger bedre enn Fereiduns trone
vintønnens tegl enn Kai-Khosraus rike.
er du unnskyldt om du strever etter den;
resten er ikke engang gratis noe verd — pass på
at du ei selger det dyre livet for den.
معذوری اگر در طلبش میکوشی
باقی همه رایگان نیرزد هشدار
تا عمر گرانبها بدان نفروشی
rulles vår værens blader sammen;
drikk vin! et ikke sorg, for den vise sa:
verdens sorger er gift, og dens motgift vin.
اوراق وجود ما همی گردد طی
می خور! مخور اندوه که فرمود حکیم
غمهای جهان چو زهر و تریاقش می
den krukken talte om alle slags hemmeligheter:
en konge var jeg som hadde et gyllent beger,
nå er jeg blitt hver rus’ krukke.
آن کوزه سخن گفت ز هر اسراری
شاهی بودم که جام زرینم بود
اکنون شدهام کوزه هر خماری
og av de sju og de fire stadig i kval —
drikk vin, for tusen ganger mer sa jeg deg:
din tilbakekomst er der ei, gikk du, så gikk du.
وز هفت و چهار دایم اندر تفتی
می خور که هزار بار بیشت گفتم
باز آمدنت نیست چو رفتی رفتی
til de klokes skarpe punkt når du ikke;
her av rubinvinen gjør deg et paradis,
for dit, hvor paradis er, når du eller ei.
در نکته زیرکان دانا نرسی
اینجا به می لعل بهشتی می ساز
کانجا که بهشت است رسی یا نرسی
vær med rubinvinen og med en sølvkroppet;
for han som gjorde verden, er sorgløs
om et bart som ditt og et skjegg som mitt.
با باده لعل باش و با سیم تنی
کانکس که جهان کرد فراغت دارد
از سبلت چون تویی و ریش چو منی
eller denne lange veien nådde frem;
gid etter hundretusen år fra jordas hjerte
som gress håpet spiret.
یا این ره دور را رسیدن بودی
کاش از پی صد هزار سال از دل خاک
چون سبزه امید بر دمیدن بودی
beruset var jeg, at jeg gjorde denne dårskapen;
til meg på sin sjels tunge sa krukken:
jeg var som du, og du blir også som jeg.
سرمست بدم که کردم این عیاشی
با من به زبان حال میگفت سبو
من چون تو بدم تو نیز چون من باشی
fant jeg også min egen tråds ende;
hvor lenge av værens fengsels trengsel —
å gid jeg fant en dør til ikke-væren.
هم رشته خویش را سری یافتمی
تا چند ز تنگنای زندان وجود
ای کاش سوی عدم دری یافتمی
sett deg sorgløs på marken og ved bekkens bredd;
mangen kostbar person gjorde dette dårlige hjulet
hundre ganger til beger og hundre ganger til krukke.
فارغ بنشین بکشتزار و لب جوی
بس شخص عزیز را که چرخ بدخوی
صد بار پیاله کرد و صد بار سبوی
jeg sa: gir du ei nytt om de bortdragne?
Han sa: drikk vin, for som oss er mange
gått, og nytt er aldri vendt tilbake.
گفتم نکنی ز رفتگان اخباری
گفتا می خور که همچو ما بسیاری
رفتند و خبر باز نیامد باری
Sorgen, likegyldig: én eller hundretusen, å saki;
støv er vi alle, spill på harpen, å saki;
vind er vi alle, bring vinen, å saki.
مشکل چه یکی چه صد هزار ای ساقی
خاکیم همه چنگ بساز ای ساقی
بادیم همه باده بیار ای ساقی
i hagen strømmer av Kausar en bekk;
sletta er som paradis, ros Kausar mindre —
sett deg i paradis med en paradis-ansiktet.
در باغ روان است ز کوثر جویی
صحرا چو بهشت است ز کوثر کم گوی
بنشین به بهشت با بهشتی رویی
og av lengselen etter deg ble man fri i går;
hva skal jeg fortelle — på din anmodning i går
ordnet man din morgendags sak i går.
فارغ شدهاند از تمنای تو دی
قصه چه کنم که به تقاضای تو دی
دادند قرار کار فردای تو دی
ved skivens fot så jeg mesteren stå;
dristig gjorde han krukkens hank og munn
av en konges hode og en tiggers hånd.
در پایه چرخ دیدم استاد بپای
میکرد دلیر کوزه را دسته و سر
از کله پادشاه و از دست گدای
skjebnens bud, vet du det, av meg vet du;
hadde jeg i mitt eget kretsløp makt,
frelste jeg meg av den svimlende kretsingen.
حکمی که قضا بود ز من میدانی
در گردش خویش اگر مرا دست بدی
خود را برهاندمی ز سرگردانی
fyll et beger, drikk, og gi meg et annet,
før, å avgud, ved en eller annen veikant
av ditt og mitt støv pottemakeren en krukke gjør.
پر کن قدحی بخور بمن ده دگری
زان پیشتر ای صنم که در رهگذری
خاک من و تو کوزهکند کوزهگری
og var også min gang av meg, når gikk jeg da?
Bedre var det at i dette falne kloster
var jeg ei kommet, ei gått og ei vært.
ور نیز شدن بمن بدی کی شدمی
به زان نبدی که اندر این دیر خراب
نه آمدمی نه شدمی نه بدمی
og av vinen et par manna, og et fårelår,
med en tulipankinnet og en haves krok —
det var en nytelse som ei er på hver sultans mål.
وز می دو منی ز گوسفندی رانی
با لاله رخی و گوشه بستانی
عیشی بود آن نه حد هر سلطانی
var himlens hele tilstand behagelig;
og var det i tingene på himlen rettferd,
når var de fortjentes sinn blitt krenket?
احوال فلک جمله پسندیده بدی
ور عدل بدی بکارها در گردون
کی خاطر اهل فضل رنجیده بدی
hvor lenge skal du plage mennesket i leiret?
Fereiduns finger og Kai-Khosraus håndflate
la du på skiven — hva bilder du deg inn?